Etter fem minutter i et klasserom ser du ikke lenger rase

Da David McCullough begynte som engelsklærer ved en vidergående skole i Massachusets i 2002, ble han bedt om å gjøre unntak for svarte elever. Her forteller han om sin reaksjon, fra boken «Du er ikke unik».

En sen augustmorgen meldte Wellesleys lærere seg til tjeneste, klare til å ta fatt på et nytt skoleår og jeg til å starte i min nye jobb. Vi var samlet i skolens hovedauditorium. Et medlem av skolekomiteen holdt en tale. Undervisningsinspektøren holdt en tale. Nye lærere ble presentert.

Jeg sto der blant de nye, reiste meg og vinket vennlig da turen var kommet til meg og satte meg så ned igjen. Ved møtets slutt ble vi sendt til forskjellige klasserom for å delta i gruppediskusjoner hvor temaet var rase og forskjellsbehandling. Første møte, første emne.

Gruppen min ble ledet av en ungdomsskolelærer, en afroamerikansk mann, som med bedende stemme oppfordret oss til å gjøre unntak for våre svarte elever, at vi senket kravene, tilpasset forventningene våre.

At vi ga dem litt mildere behandling når det kom til karaktersetting og ellers ga dem ekstra undervisning når det var mulig. Han så hver av oss i øynene for å være sikker på at vi forsto budskapet.

Jeg undret på hvor jeg i all verden jeg hadde landet, mens rettferdighetsprinsipper banket inni meg. «Fordi de er svarte?» spurte jeg.

«Ja», svarte han, «fordi de er svarte». Så la han til – ikke så lite anklagende, syntes jeg – følgende: «Når du ser deg i speilet, ser du et ansikt. Når jeg ser meg i speilet, ser jeg et svart ansikt.»

Om jeg hadde hatt seksten øyenbryn, er jeg sikker på at jeg ville hevet dem alle sammen. Åh, kom igjen, tenkte jeg. Handler dette virkelig om deg? Står det virkelig så ille til her? Er det meningen at vi skal se på det å være svart som et handikap? Siden når skulle man i et klasserom la en sosial agenda, hvor enn prisverdig, overstyre akademiske hensyn?

Handler ikke likeverd om lik behandling? Siden når har det hjulpet en elev å senke forventningene til ham eller henne? Forstår han ikke at forskjellsbehandling vil føre til avsky og fremmedgjøring? Og om vi strever etter idealer, burde vi ikke da forsøke å etterleve dem?

Men jeg sa ingenting. Svaret hans var så umiddelbart, så insisterende – og dessuten så fylt av smerte og såre følelser og oppgitthet over hva det nå var han så meg som representant for, så jeg ble bare sittende mens jeg prøvde å se litt mindre hvit og uvitende og privilegert ut. Jeg hadde bare noen timer bak meg på en ny skole, i en ny by, et nytt, offentlig skolesystem, og jeg befant meg langt unna regnbueøya jeg hadde forlatt.

Jeg kjente ikke mannen og han kjente ikke meg. Å stille spørsmål ved hans dømmekraft i et rom fullt av lærere, hvorav han var den eneste svarte, ville blitt feil, på grensen til frekt, kanskje til og med rasistisk. Det var jeg temmelig sikker på. Eller sannsynligvis rasistisk.

Så jeg nikket og avvæpnet mine indre innvendinger i visshet om at dette møtet snart ville være over, at jeg om et par dager ville være sammen med mine elever, og at jeg ville behandle hver og en av dem så rettferdig, empatisk og respektfullt som jeg kunne – og alle likt. Som var naivt.

Jeg fant snart ut at så godt som alle svarte ungdommer ved Wellesley deltok i et program kalt Metco, et frivillig opplegg som i snart femti år har busset fargede elever til Wellesley fra Boston og omegn. Ungdommene må komme seg opp og ut av døren mens det fortsatt er mørkt for å ta bussen, og de reiser hjem sent om ettermiddagen, om kvelden hvis de tar fordypningsfag eller deltar i idrettsaktiviteter.

Mange av dem sitter på bussen over to timer hver dag. Mange ser bare hjemmet sitt i mørket. Mange kommer fra tøffe strøk og fattige familier.
På skolen er de bybarna, lett gjenkjennelige gjennom etnisitet og ofte klesstil og oppførsel.

Den øvrige elevmassen er overveldende hvit, som resten av byen, og det økonomiske og kulturelle misforholdet kan være iøynefallende stort. På hjemmebane er Metco-barna de fremmede som noen ganger anklages for å synes at der er for fine til å gå på den lokale skolen. På begge steder er de altså isolerte, fremmedgjorte.

Der er ikke noen enkel rolle å bli tildelt, men elevene og familiene deres synes at offeret er verdt innsatsen. Programmet blir av de fleste sett på som viktig og vellykket.

Det finnes selvsagt også noen få afroamerikanske barn som bor i Wellesley, i tillegg til noen jenter fra New York som bor like ved skolen og deltar i et spesialprogram for vanskeligstilte. Men alt i alt utgjør de en veldig beskjeden del av elevmassen. Flesteparten av dem presterer under middels.

Flere av disse ungdommene har vært mine egne elever. Og mens jeg har innvendinger, både faktiske og prinsipielle, mot generaliseringer om den overlegne intelligensen og overambisiøse innstillingen til asiater, eller angelsaksernes snobbete forventning om å få alt lagt opp i hendene, har jeg større problemer med generaliseringer om svakhetene til afroamerikanske elever.

Det vil ikke si at jeg ikke har opplevd svarte elever med svake prestasjoner, eller høyt motiverte asiatiske elever som presterer godt. Det har jeg, og langt oftere enn det motsatte har vært tilfellet. Men altfor ofte vil late, hjernedøde mennesker, eller rett og slett rasister tolke all respons som personlige erfaringer og kulturelle oppmuntringer, eller som sosioøkonomiske omstendigheter mennesker lever i, som basert på rase.

Altfor ofte står de der med sine forklaringsmodeller hvor personlige eller intellektuelle svakheter tillegges genetisk koding som samsvarer med hudens pigmentering eller neseformen.

På den annen side må alle de asiatiske elevene forholde seg til et stereotypisk bilde av seg selv som mattegenier uten merkbar personlighet, velsmurte leksemaskiner med halvpsykotiske tigermødre som står på vakt bak ryggen med sine spisse klør.

Alle de svarte ungdommene må forholde seg til stereotypier om at han eller huner en gjenstridig elev eller det som verre er. Og det er alltid fristende for noen å leve opp til forventningene som stilles til oss.

Dette er tre ganger så relevant for en tenåring som fortsatt strever med å finne sin egen identitet. Universet leder oss i den retning. Og de som lykkes i å bryte med stereotypien, risikerer vreden fra dem som ikke klarer det. Du føler at du svikter dine egne, og da er det ingen å søke trøst hos. Så selv om de ikke føler for det, vil asiatiske ungdommer ofte føle seg forpliktet til å bite tennene sammen.

En femmer blir derfor (litt i hvert fall) spøkefullt kalt en asiatisk strykkarakter, en treer blir kalt en svart sekser, en firer er en hvit fødselsrett. Og i mangfoldets navn ser vi dette mønsteret avspeilet i de amerikanske universitetenes inntakskrav: Asiatiske søkere må få seksere fordi de konkurrerer med andre asiater om et begrenset antall plasser. Svarte ungdommer konkurrerer mot andre svarte. Og så videre.

Jeg synes alt dette stinker.

Stinker.

Etter fem minutter i et klasserom ser du ikke lenger rase. I hvert fall gjør ikke læreren det. Ikke denne læreren i hvert fall. Du ser heller ikke elever. Eller ungdommer for den saks skyld. Hvert menneske foran deg er en person, et individ annerledes enn alle andre, fullkommen i seg selv, viktig, vital, ivrig etter å vokse, og alle sammen kan trenge din hjelp uavhengig av hvilket utgangspunkt de har.

Svart, hvit, asiatisk, hankjønn, hunkjønn, homo, hetero, høy, lav, tynn, lubben, dette er adjektiver, ikke substantiver. Å se på ungdommer – mennesker – som representanter for kategorier eller bevis på genetiske eller sosiale eller kulturelle trender er for en lærer vanskelig om ikke motbydelig.

Mine erfaringer fra klasserom ved Punahou og Wellesley har lært meg om og om igjen noe som sunn fornuft kunne fortalt meg hele veien: Hver elev må verdsettes for hvem hun eller han er, uavhengig av omstendigheter som oppvekstvilkår, genetiske særtrekk eller, dyktighet. Hver elev må selv ta del i sin egen læring.

Kulturelle forskjeller, økonomisk ulikhet er virkelige størrelser; å late som om de ikke eksisterer, er dumt og til liten hjelp. Men å la dem styre undervisningen ville være et aldri så lite svik. Jeg vender ofte tilbake til Zora Neale Hurston: «Noen ganger», skrev hun, «har jeg ingen rase, jeg er meg». Alle barn er alltid sitt eget «meg» og burde verdsettes for akkurat det. Alt annet er et svik mot barnet.

Teksten er et utdrag fra boken «Du er ikke unik». Boken er offisielt utsolgt, men vi har fortsatt igjen noen eksemplarer på kontoret. Send en e-post til flux@flux.no med navn og adressse om du vil kjøpe den (279 kr).