Verdig læring – samtale med Pekka Himanen
Pekka Himanen er en finsk filosof med sosiale visjoner. Han samarbeider med kronprins Haakon, og har vært rådgiver for fredsprisvinner Martti Ahtisaari. Flux møtte ham under et besøk i Oslo.
FLUX: — I boken The Hacker Ethic skriver du om en protestantisk etikk og en hackeretikk. Den første handler om arbeid og læring som plikt. Hackeretikken handler om arbeid og læring som en realisering av lidenskaper. Har den nordiske skolen fremdeles en protestantisk etikk, eller har det forandret seg?PEKKA HIMANEN: — Først vil jeg understreke at jeg ikke snakker om protestantisme som religion, men som den industrielle epokens etos. Hackeretikk betegner informasjonsalderens ånd. Skolen henger fortsatt fast i en protestantisk etikk. På gresk betyr ordet skole opprinnelig fritid, eller rom til å tenke. Skolen mangler rom for menneskers emosjonelle og oppfinnsomme side. Jeg mener man bør gå tilbake til en naturlig læringsprosess, slik barn alltid har lært. Viljen til å lære begynner med evnen til å stille gode spørsmål. Du stiller ikke gode spørsmål hvis du ikke er interessert. Jeg mener det er lærernes ansvar å gjøre elevene interessert. Lærere må hjelpe elever til å finne det som er meningsfullt for dem, det som kan realisere deres unike potensial. Når elever er interessert og stiller spørsmål, bruker de alle tilgjengelige ressurser for å finne så gode løsninger som mulig, fordi de bryr seg om det. De vil også bruke ressursene sine sammen med andre, isteden for den isolerte læringsmodellen vi har i dag.
— Tror du en slik læremåte også passer for de som ikke er så flinke på skolen?
— Ja, fordi alle barn har en gnist. Du må hjelpe dem å finne gnisten, så vil den etter hvert brenne av seg selv. Skolen har også ansvar for å skape et berikende fellesskap, hvor elevene kan hjelpe hverandre med å gjøre sitt beste, og slik nå enda høyere. Dette styrker dessuten evnen til empati, og det trenger alle mennesker, ikke bare de mest talentfulle. Skolen må skape tillit mellom mennesker, og også gi deg tillit til deg selv. Når du opplever deg selv som verdifull, har du lagt grunnlaget for store ting. Jeg snakker med mange lærere. Gamle elever kan komme til dem mange år etter at de sluttet på skolen og si: Det var så viktig for meg at du sa denne positive tingen om meg, som ga meg selvtillit.
— Hadde du en slik lærer?— Ja, særlig på universitetet. Jeg tok doktorgraden som tjueåring og gikk der bare i to år. Noen spør meg hvordan det er mulig. Det var svært viktig at det filosofiske fakultet ved Universitetet i Helsinki var et berikende fellesskap. Vi hjalp hverandre til å gjøre det bedre.
Georg Henrik von Wright jobbet der, og gjorde et mektig inntrykk. Han var Ludvig Witgensteins etterfølger ved Cambridge, utpekt av Witgenstein selv. Han var nesten åtti da jeg studerte, men behandlet førsteårsstudentene som sine likeverdige. Han ville hjelpe andre å gjøre sitt beste på sitt eget område, ikke på hans område. Helt til det siste var han åpen for å utvikle seg. Også andre ved fakultetet gjorde gnisten min til en flamme. Jeg kaller det verdighetens kraft. Det er utrolig hva folk kan oppnå når deres verdi blir sett. Da kan du bruke mye mer av ditt potensiale, og gi noe tilbake til læringssamfunnet. Jeg spurte en lærerinne hva som endret hennes tenkning om det å undervise. Hun underviste åtteåringer, og en gang hadde hun en gutt i klassen som var trist hele dagen. Hun spurte hvorfor han var så trist, og han sa: «Fordi du ikke har sett meg i øynene i hele dag.» Da innså hun hvor viktig det var å se elevene, selv på små måter. Åtteåringer avslører dette med sin ærlighet.
Stoler på hjernekraft
— Vi må bli sett før vi kan begynne å lære?— Ja. Nylig var jeg med Finlands president Tarja Halonen på skolebesøk. Hun fortalte elevene at hun hadde vanskelig for å uttale R som barn. Men hun hadde en lærer som spurte henne om hun noen gang hadde vurdert en karriere som skuespiller. Det hadde hun selvsagt ikke, men det forandret hennes selvbilde. Nå snakker hun i forsamlinger hele tiden. Vi må tenke over hvordan vi definerer mennesker. Hvis du defineres som dårlig i matte, begynner du å tro det, selv med minimalt bevismateriale. Hvis du blir fortalt at du skriver bra, begynner du å tro det, og utforsker den delen av deg selv.
— I Norge hører vi mye om at Finland har så mye bedre lærere enn oss, bedre skoler og flinkere elever. Hva er forklaringen?— Jeg har jobbet mye med det finske skolesystemet. Jeg og sosiologen Manuel Castells analyserte den finske modellen, som kombinerer kreativitet og omsorg — en innovativ økonomi og en inkluderende velferdsstat. Det er ulike ting som har skapt Finlands skolesystem. I bunnen ligger det at alle har samme verdi, og samme mulighet til å oppfylle sitt potensiale. Det kan du kalle verdighetens etikk. Skolenes kvalitet er veldig lik i hele landet. Læreryrket og læring i seg selv er også høyt respektert. Kanskje fordi vi har lite naturressurser og må stole på vår hjernekraft. Norge har olje, i Finland var det åpenbart at innovasjon var den eneste veien, gjennom en kombinasjon av offentlige investeringer og privat kreativitet. Vi investerer mye i kvaliteten på forskning og utdanning.
— Lærere har høy status, betyr det at de også har høy lønn?— Nei, de tjener ikke spesielt bra. Det er i hvert fall ikke på grunn av pengene at folk velger læreryrket. Likevel hender det ofte at de beste elevene i klassen vil bli lærere. Du blir lærer fordi du virkelig bryr deg.
— Har læreryrket alltid vært så attraktivt?
— Det har vært slik ganske lenge. Jeg kan tilføye at Finland også har gjennomgått store forandringer på hundre år. Vi ble senere utviklet enn de andre nordiske landene. Bestemoren min var født i et svært fattig Finland. Hun hadde åtte barn, og tre overlevde ikke barndommen. Hun måtte forlate hjemmet som 16-åring for å jobbe som hushjelp. Dermed jobbet hun resten av livet, og fikk ingen utdanning bortsett fra grunnleggende lesing og regning. Det var hennes generasjon og den neste som skapte den finske modellen med like muligheter for alle. Nå er det disse mulighetene som driver den innovative økonomien.— Er det mange privatskoler i Finland?
— Privatskoler er marginale, og representerer mer et alternativ, som Steinerskolen. Du kan si at hele utdanningssystemet er offentlig. Å skape en bedre skole er ikke så enkelt som å privatisere og putte inn mer penger.
Inspirert av barn
— Tror du den finske modellen ville vært mulig i et stort land, som USA?— Det kan hende det er lettere i Finland, men jeg tror også det er mulig i et større land. Det betyr ikke at alle land bør ha den samme modellen. Men for meg er ideen om like muligheter dypt forankret. Nå som Obama har vunnet valget, må USA også bevege seg i den retningen.— Tror du USA vil bli et mer «verdig» land de neste årene?
— Det kan vanskelig bli mindre verdig enn det har vært de siste åtte årene. Jeg håper at Obama lykkes med å handle, ikke bare med å snakke. Obamas historie er unik. Jeg tror ikke noe annet land ville valgt en president som tilhørte en etnisk minoritet. Det blir som å velge en tyrkisk kansler i Tyskland, eller en algerisk president i Frankrike. Da valgresultatet var klart bodde jeg på Grand Hotell i Oslo, og så TV-sendingen sammen med 400 amerikanere. Etterpå tenkte jeg at den neste Nobels fredspris burde gå til de amerikanske velgerne, for å ha valgt en fredeligere president. De er klare for forandring.
— Gjennom Global Dignity ber du barn fortelle historier om verdighet. Kan du fortelle om dine opplevelser fra skolebesøk sammen med kronprins Haakon og den amerikanske aktivisten John Hope Bryant?— I Wien snakket vi med tiåringer. En jente trakk fram et eksempel på hva verdighet kunne være. To år tidligere døde bestemoren hennes. De siste dagene satt hun og moren ved sengen, holdt henne i hånden og snakket med henne. Blant de siste ordene bestemoren fikk høre i livet, var: «Jeg elsker deg, bestemor.» Det er vanskelig å forestille seg et mer kraftfullt bilde på verdighet. Hvordan viser vi den ti år gamle jenta verdighet? Over hele verden er det mye godhet hos barn, og alle drømmer om at deres verdighet skal bli anerkjent. Det minner oss om hvordan vi skaper en mer verdig verden. Det begynner på lavt nivå. Alle barn har rett til å nå sitt potensiale.
— Har dere også møtt barn som har det vanskelig?
— I India var barna fattige på penger, men rikere på ånd enn de fleste direktører jeg har møtt. Det var imponerende. I Sør-Afrika møtte vi barn fra slummen i Cape Town, hvor praktisk talt alle begynner med narkotikasalg eller annen kriminalitet når de vokser opp. Disse barna fikk alltid høre at de aldri ville bli til noe. Vi ba dem skrive brev til seg selv med løfter. En tolv år gammel jente drømte om å bli flyvertinne. Det høres ut som en liten drøm for oss, men i hennes miljø var det enormt. Alle vennene og til og med foreldrene hennes sa at hun ikke klarte det. Hun skrev i brevet at hun ikke ville la noen trekke henne ned. Det var hennes verdighetsløfte. Hun ville fullføre skolen og bli en rollemodell for lillesøsteren. En annen jente skrev at moren hennes var død av aids, og at hun ville undervise andre i hvordan man kan unngå smitte. Det var veldig inspirerende for oss.
Beundrer kronprinsen
— Din samarbeidspartner John Hope Bryant vokste selv opp i dårlige kår i Los Angeles. Som voksen fikk han en Use Your Life Award fra Oprah Winfrey, som trodde han kunne gjøre noe stort.
— Gjennom Operation HOPE gir han fattige hjelp til selvhjelp, ved å lære dem hvordan de håndterer sin egen økonomi. Han er et godt eksempel på hvor mye du får tilbake når du gir. Du glemmer dine egne problemer ved å fokusere på andre. Noen ganger er det det beste du kan gjøre for å helbrede deg selv. Du begynner å se verden litt annerledes, og tro at det er mulig å forandre den.— Kronprins Haakon sa det samme da jeg intervjuet ham til gatemagasinet =Oslos julebok. Har dere noen spesiell rollefordeling i Global Dignity?
— Nei, vi deler på lederskapet. Iblant tuller vi med at vi er en underlig gjeng. En kronprins fra Norge, en filosof fra Finland og en afro-amerikansk aktivist fra slummen. John var hjemløs en stund. At vi tre henger sammen er ikke det mest sannsynlige som kunne skje. Vi pleier å si at vi er brødre med ulike mødre. Vi møttes i World Economic Forum, hvor vi alle holdt foredrag. Kronprinsen og John kommenterte det jeg sa, og vi fant en felles plattform. Det beviser at man kan finne noe felles menneskelig, uansett bakgrunn. Det som er felles, handler mye om lengselen etter å bli sett.— Er du også venn med kronprinsen og John?
— Ja, vi tilbringer også fritid sammen. Men siden vi ofte befinner oss i ulike deler av verden, jobber vi med Global Dignity hver gang vi møtes. Jeg tror Haakon vil bli en bra konge. Han bryr seg, og jeg synes det er verdifullt at han er veldig jordnær. Vi har et uttrykk som sier at du ikke kan kalle deg en leder før du er villig til å tjene. Haakon velger å hjelpe andre, selv om han kunne valgt annerledes.
— Du reiser rundt hele tiden?
— Jeg pleier å si at jeg tar en jordomseiling to ganger i året. Hvis jeg bare skulle vært hjemme og skrevet, ville jeg blitt for distansert, og ikke fått testet teroriene mine.Pekka Himanen vil besøke Nobelprismuseet, som han tidligere har besøkt sammen med kronprins Haakon. Han er godt kjent der, og viser vei til små TV-skjermer hvor tidligere fredsprisvinnere holder tale.
— Se på disse, Mor Theresa, Martin Luther King... de var ikke de smarteste personene i sin samtid, men de hadde en evne til å ikke gi opp. Jeg tror det er en felle i skolesystemet, som lar deg tro at alt går greit hvis du er veldig skoleflink. Linus Thorvals, finnen som skapte operativsystemet Linux, er talentfull, men objektivt sett har verden minst tusen mer talentfulle programmerere. Det han har, er utholdenhet til å gjennomføre store visjoner. Du hører det fra mange som har skapt noe. Du ser det i musikk, de største bandene bruke årevis på å jobbe seg opp. Martti Ahtisaaris fredsarbeid har også tatt lang tid og krevd mye utholdenhet.
Et frigjørende perspektiv
— Hvordan jobbet du med Ahtisaari?
— Jeg gjorde bakgrunnsanalyser. Hans tilnæring har mye til felles med Global Dignity. Han har et motto som sier at målet er varig fred med verdighet for alle. Han mener at hvis du ikke finner en løsning som respekterer alles verdighet, vil du bare få midlertidig våpenhvile, ikke varig fred. Jeg har snakket mye med ham om hans tilnærming til fredsprosessen. Han må bygge tillit mellom partene. Først snakker han med dem hver for seg. Neste dag vil ha ha dem rundt samme bord, og den tredje dagen skal de snakke med hverandre. Å skape fred er litt som par-terapi. Da Desmond Tutu ledet Sannhets- og forsoningskommisjonen i Sør Afrika, ble Finland bedt om å hjelpe til. Jeg gjorde bakgrunnsarbeid på filosofien rundt tilgivelse. Tutu er en av Global Dignitys supportere, og en av de mest inspirerende menneskene jeg vet om. Han lærte meg at tilgivelse handler om verdighet. Det handler ikke om å akseptere ugjerninger, men om å anlegge et frigjørende perspektiv på dine tidligere lidelser. Da får du tak på verdigheten din igjen, og kan leve i nåtiden og ikke i fortiden. Tutu fortalte meg også at det å være fattig eller bli utsatt for vold ikke var det verste ved apartheid. Det verste var for eksempel å gå med faren sin til apoteket, og se ham bli spyttet på. Mennesker kan holde ut med lite mat og penger, det er verre å bli behandlet respektløst, og få sitt grunnleggende menneskeverd krenket.
— Det er akkurat det som skjer med skoleelever hele tiden, i form av mobbing.
— Det er moderne apartheid. Personlig opplevde Tutu å være med barna sine på en strand, og se hvite barn leke på en bedre del av stranden. Det var forferdelig for ham å måtte forklare hvorfor de ikke kunne gå til den delen av stranden. I det systemet hadde hans barn mindre verdi enn de andre barna, og det knuste hans hjerte som far.— Hvordan hadde du det på skolen?
— Jeg var verken populær eller upopulær, men et sted imellom. Jeg var ikke den mest sosiale, likte å ha tid til min egen refleksjon og så videre. På ungdomsskolen var jeg bare tilstede noen få timer i uka. Jeg fikk være hjemme og lese filosofi.— Er det noe som kjennetegner det finske skolesystemet, eller var det et unntak?
— Det var ingen systematikk i det, men jeg fikk den friheten. Det var nok et unntak. Jeg hadde aldri lyst til å hoppe over en klasse eller lignende.— Har du noen visjoner for fremtiden?
— Jeg synes vår generasjon burde ha en mer inspirerende drøm. Tenk deg Martin Luther Kings «I have a dream» omsatt til vårt nåværende språk. Talen ville høres omtrent slik ut: «Jeg har en drøm om at økonomien vil vokse med tre prosent neste år». Det er ikke inspirerende. Ingen får lyst til å gjøre noe. Personlig er jeg mer ambisiøs. Jeg har en drøm om at vi i 2030 vil bo i en verden hvor alle mennesker har rett til å leve et verdig liv. Jeg drømmer om en verden som både er kreativ og som bryr seg.
Pekka Himanen
(f. 1973) er den yngste som noensinne har tatt doktorgrad i Finland, med sin ph.d. i filosofi som 20-åring. Han er kanskje best kjent for boken The Hacker Ethic (2001), hvor han presenterer informasjonsalderens arbeidsetikk som en åndelig utfordring til vårt samfunn. «Hackere» er lidenskapelige arbeidstakere som leker seg på høyt nivå. De organiserer seg selv, er oppgaveorienterte fremfor tidsorienterte, og har felleseie av kunnskap og rettigheter. I motsetning til dette ser Himanen den protestantiske (arbeids)etikken, der arbeidet er pliktstyrt, tidsorientert og et mål i seg selv — uavhengig av hva som blir gjort. Himanen mener at «hackermodellen» er den beste måten å utvikle kunnskap på. Individer samarbeider direkte, uten mektige mellommenn. Hvem som helst kan bruke, kritisere og utvikle det andre skaper.I 2006 startet Pekka Himanen organisasjonen Global Dignity sammen med kronprins Haakon og den amerikanske sivilrettighetsforkjemperen John Hope Bryant. De tre møttes på et møte i World Economic Forum og fant en felles plattform for sitt humanitære arbeid: menneskers verdighet. Siden har de arrangert Global Dignity dager verden over, hvor barn og unge diskuterer hvordan de kan løfte andres verdighet. Se