Juniorpolitikk

All ære til de som har stått lenge i læreryrket. Å si at de har stått er likevel litt feil, for her snakker vi om mennesker som har løpt mer enn de har stått. De har møtt hundrevis, kanskje tusenvis av elever og gitt av seg selv. Samtidig har de klart å holde tritt med utviklingen, tilegnet seg ny kunnskap og kjempet med (evt. mot) en stadig mer ambisiøs leder- og politikerstand. De har ridd av teknologistormen, og har lært seg triksene som fungerer for å mestre yrket. Å ha en god seniorpolitikk er viktig. Men hva med juniorpolitikken?

Felles for ferske, nyklekte lærere er trolig i hvor stor grad virkeligheten kommer bardus på dem, som en godt innpakket julegave. Innholdet var alt annet enn det man så for seg, og arbeidsmengden likeså. De oppdager ganske tidlig at verktøykassen de har med seg fra utdanningen ikke strekker til. Og at skiftenøkkelen som symboliserer den undervisningen de selv ble utsatt for som elever, er den de bruker mest. 

Min ufaglærte teori er at lærerutdanningsinstitusjonene ser for seg at skolen er mer ukomplisert enn den egentlig er. Og jeg tror også at de undervurderer hvor mye tid en lærer må bruke på alt annet enn selve oppdraget; undervisning – og å få denne så god som mulig. Så de forseggjorte, faglig smidde metodene må vike for den mer pragmatiske, men tidsressurstilpassede tilnærmingen til undervisning – eller at man må ta hensyn til hvordan hverdagen egentlig er. Det bildet som lærerutdanning og PPU gir av hverdagen til en lærer, er som å prøve å lære seg å ro ved å se på et maleri av Tidemann og Gude. Lærerne står i en evig klemme på dette området; få brukt nok av tid og ressurser på å lage gode opplegg og timer, men samtidig ikke komme bakpå med den byråkratiske delen av jobben. Samtidig som det skal bedrives oppdragelse på de mest utrolige nivåer og områder. Dette, sammen med den eskalerende byråkratikåtheten i de siste årene, kombineres nådeløst med sinnsyke ambisjoner. Dette gjelder blant annet kravene til undervisningens kvalitet, kvantitet,  elevoppfølging, teknologibruk og ikke-krenkende atferd i alle himmelretninger. Det å være uforberedt nyansatt i dette velmente kaoset er som å gå Birken på rulleskøyter.

Ellers kan en ganske fersk lærer også ha gått til det skritt å møte det man kan kalle en livsledsager. Og er det god kjemi, lurer biologien ved neste gatehjørne. Da er det plutselig omkalfatring av livet slik man kjenner det, og restene av energi, oppfinnsomhet og glød som et småbarnsliv etterlater, skal være nok til å dekke jobbens mest grunnleggende behov. Akkurat her blir nok kredit større enn debet for mange. En fullpakket dag skal krones med bæsjebleier, byssing og konstant dekking av andres behov. Der kvelden før lå som en uklipt plen av muligheter, er det plutselig aldri tid nok til noe. Og søvnmangel oppå dette gir plutselig begrepet utslitt en ny og dagsaktuell betydning.

Dette gjør at jeg vil slå et slag for juniorpolitikk i skolene, der kolleger og elever skal ha raushetsplikt overfor nye lærere. Deling av opplegg og livsvisdom skal være pålagt. Lærerutdanningen realitetsorienteres kraftig. Og småbarnsforeldre med full jobb gis en ekstra ferieuke som er øremerket soving, slik at de kan få tilbake ansiktsfargen og intelligensen.

Noe jeg håper enhver lærer får etter en velfortjent ferie. God jul til skolefolket!