Flux adventskalender - Den jula jeg ble mann
I 2007 og 2008 utga Flux livsfilosofisk magasin julehefter. Idéen fikk vi i et antikvariat hvor det lå en stabel med gamle, rikt illustrerte julehefter fra mange år tilbake.
Årets adventskalender består av fire utdrag fra disse juleheftene, ett hver søndag. Vi håper du hygger deg med disse små tilbakeblikkene, like mye som vi gjør. Vi ønsker å holde håpet oppe midt i dystre spådommer. Nå gjelder det å ha med gnisten fra vårt eget liv, finne frem den gode følelsen og dele med andre. Kjente og ukjente. Skape godhet.
Vi håper årets adventskalender vil inspirere og være til glede og ettertanke.
Den jula jeg ble mann
av Levi Henriksen
Jeg hadde ennå ikke begynt på skolen. Kanskje var jeg fem år. Ja, jeg måtte være fem. Uansett hadde jeg ikke vært oppe så tidlig noen gang. Hadde aldri vært våken før det hadde rukket å lysne. Himmelen lå rullet ut over huset vårt som et svart fløyelsteppe der Gud hadde skåret små fliker i tøyet slik at vi kunne skimte lyset fra alle de døde menneskene bak. Selvfølgelig gjorde jeg meg ingen slike tanker som femåring, men jeg ble allikevel slått av alt lyset. Av stjernene. Av hvor sterkt de funklet. Jeg har aldri opplevd stjernene på samme måte i Norge noen gang etterpå. Det var på mange måter mitt første glimt inn i en annen verden, en større verden, det var begynnelsen på noe. Å være oppe med stjernene var en liten forsmak på hvordan det var å bli voksen.
Denne morgenen var også første gangen jeg var oppe før faren min dro på jobb, og det gjorde hele situasjonen enda mer drømmeaktig. Det var nesten som å stå der blant eslene og kuene i stallen i Betlehem. Hva faren min gjorde om dagen var nemlig litt hemmelig, det vil si, det virket hemmelig på meg. Han var borte hver gang jeg våknet, og om kvelden kom han hjem for å spise middag med oss og så strekke seg ut på sofaen mens mamma børstet av oppvasken på kjøkkenet. Det var derfor både spennende og skremmende å se faren min så tidlig på en arbeidsdag. Spennende fordi jeg aldri hadde sett ham i en slik situasjon før. Skremmende fordi han var så taus, og det virket nesten ikke som han kjente meg da han bøyde seg over benken for å sope med seg matpakka. Ja, egentlig tror jeg at hele situasjonen virket litt skummel. At jeg tenkte et eller annet om at slik er det altså å være voksen, mye taushet og så å stupe ut på jobb mens det ennå er natt og frostrøyken fra pusten din legger som ei krone rundt hodet.
En som definitivt ikke var taus, var broren min. Dette var også første gang jeg så ham så tidlig på en vanlig hverdag. Bror har fått veldig mange gener fra mammas side av familien, og broren min var (og kanskje fortsatt er) en plystrer. Etter hvert som jeg begynte på skolen skulle jeg dypt og inderlig hate disse konsertene om morgenen der broren min plystret seg gjennom “Ti i skuddet”. Ja, finnes det idet hele tatt noe verre enn å ha en plystrer i huset – en morgenfugl av en plystrer. Denne morgenen tenkte jeg imidlertid ingen slike tanker. Nei, jeg tror jeg egentlig satte pris på lydene fra broren min, de oppveide tausheten til far, fylte litt igjen det hullet han etterlot seg når han gikk hvor det nå var fedre gikk tidlige desembermorgener i 1969. Snart hadde også Bror tråkket liv i bobla si og gravd et lite pustehull i isen på frontruta. Ja, i ettertid har jeg tenkt at da han forsvant i bilen sin denne morgenen var han brålik en sel som kom opp for å trekke pusten i et lite høl et eller annet sted i pol-isen.
Så var også Bror borte og mamma og jeg var alene i huset. Nå kom forklaringen på at jeg i det hele tatt var oppe så tidlig. Vi skulle bake lefser til jul hos tanta mi.
Tante bodde kanskje 400-500 meter fra oss, maks en kilometer, men hjemmet til henne og onkel lå slik til at vi ikke kunne se det fra huset vårt. Det måtte være minst hundre minus den morgenen, lufta skar seg inn i huden som nye barberblad og for hvert skritt knitret det i snøen som om noe holdt på å gå i stykker oppe i hodet mitt. Jeg holdt hånda til mamma. Jeg holdt hånda til mamma hardt. Det var fortsatt like mørkt da vi begynte å gå, og jeg ventet hvert øyeblikk at noe stort og loddent, som kunne spise oss, ville komme byksende. Ja, jeg hørte lydene der bak oss i mørket, prustingen og pesingen, de lange knivskarpe klørne som skrapet i skaresnøen, og hvis jeg hadde vært modig nok til å snu meg, ville jeg garantert sett stjernene reflektert i røde rovdyrøyne. Hadde ikke bestefar fortalt om ulven kanskje, eller gråbeinen som han alltid kalte dem. Gråbeinen som spiste små barn i gamle dager. Gråbeinen som lurte i mørket og kastet seg over unger som skulle ut for å gå på do. Jeg tenkte på Daniel i løvens hule, og mumlet noe inne i meg som jeg hadde lært på søndagsskolen mens jeg klamret meg enda litt tettere inntil Det Store Mennesket ved siden av meg.
Selve lefsebakinga husker jeg ikke så mye av. Jeg var så overveldet av mørket, av stjernene, av kulda, av å se pappa og Bror reise på jobb, at jeg tror jeg bare krøllet meg sammen på slagbenken hos tante og begynte å døse mens de nyskrelte potetene ble til en haug med julelefser. Jeg var fem år. Det var snart julaften, og jeg hadde sett begynnelsen på noe. Jeg hadde sett verden ta til. Jeg hadde stirret inn i ansiktet til Gud.
Nå er bestefaren min – historiefortelleren – for lengst død. Faren min som var så taus den morgenen og tante som svettet over lefsetakka, har også fulgt etter. Andre mennesker jeg har kjent er også borte, under snøen. Og selv om julaften er mest for de levende, er det vanskelig ikke å tenke på dem som ikke lenger finnes – her. På denne kvelden kaster jeg derfor et blikk opp på himmelen, og liksom innbiller meg at funklingen fra stjernene er morsesignal fra den andre siden av evigheten. Så pleier jeg å kjenne etter om det et sted inne i meg fortsatt bor en liten gutt, og håpe at jeg aldri vil bli for gammel til å kunne se begynnelsen på noe i slutten av andre ting.