Ha det, da
Nå blinker det et blått lys for denne bloggen, og refrenget feider ut. Så også med skoleåret, og avspaseringen vinker forlokkende i det ikke alt for fjerne. Nå skal de grå fjes på tusen lærerværelser igjen få tilbake sin farge, og sinnet kan snarlig fylles med lavintensive inntrykk fra de enkle ting i hverdagen, som kortreist dagdriveri og en problemfri time i gode venners lag (å be om skyfri himmel i tillegg er kanskje i overkant kravstort).
Men før det skal de blivende samfunnsstøtter (noen kaller det elever) sendes videre i jakten på det gode liv og nok egenkapital til å kjøpe seg den riktige eneboligen i det riktige strøket. Da er det viktig med en verdig avslutning, sies det. Men hva er en god avslutning? Ingen vet, og få ser ut til å bry seg av de pedagogiske profetene. Kanskje ikke de heller vet, eller synes det er noe å bry seg om. Faktum er vel kanskje det at alle impliserte parter synes det er nok nå. Med det samme den stramme hverdagsregien forsvinner og alle karakterer er mottatt, er skolehverdagen fryktelig fort historie for de fleste.
Men noen klasser og grupper er det vanskelig å gi slipp på. Disse kan ofte deles i to kategorier: Den første er de som leverer varene, både menneskelig og faglig. De gruppene der det aller meste fungerer, samme hvor dårlig forberedt du er eller hvor kjedelig temaet er. De som løfter deg og alltid spiller deg god. Så har du den andre gruppen, der ingen ting stemte fra starten, det har vært bråk og skandaler, mangel på folkeskikk og orden, samt en generell tendens til å ta mann og ikke ball. Men der det etter hvert har stemt ganske greit og forbedringskurven har vært ujevn, men alltid stigende. De flinke, ressurssterke gruppene savner man av opplagte godfølelsesårsaker, mens de mer trøblete savnes mer på grunn av det vi har gått gjennom sammen – og derfor blir mer følelsesmessig forbundet med. Kall det gjerne 71 grader nord- følelsen
Da kan siste time bli emosjonell, der man står skjelvende på sitt indre Nordkapp-platå og føler behov for å levere svulstige ord om samhold og herlige mennesker. Dette er materie som kan være vanskelig å håndtere for en introvert nordmøring. Nå har jo koronameteren forlatt oss med god margin, og klemming har igjen blitt dagsaktuelt. Men det får være grenser. Min foreløpige, tilknappede strategi er å late som ingenting og heller sende ut en hyggelig fellesmelding i etterkant. Da kan jeg koste på meg et hjerte også. Her vil sikkert alarmen kime hos de ekstroverte med intimsone tynn som et 80-talls ozonlag. Men det får heller være.
Ikke bare skoleåret, også denne blogg går mot slutten. Leseren har sikkert fått med seg at jeg er byråkratiets motarbeider i skolen. Særlig digitalvennlig er jeg vel heller ikke. For å repetere mitt budskap, så er det at eleven, elevens læring og elevens behov skal være hovedfokus i skolen. Og da må lærerne gis tillit, rom og støtte slik at de kan gjøre en skikkelig jobb og legge best mulig til rette for elevene. All forskning viser at det er lærerne som er den viktigste enkeltfaktoren for at elevene skal lykkes. Samtidig finnes det voldsomt mange superdyktige lærere rundtomkring som må bruke alt for mye tid på byråkratisk dill som bare er bortheft. Vi må stoppe strømmen av byråkrati og systematisk akkumulering av toskete merarbeid som til stadighet faller ned på lærerne og tvinger fokuset bort fra det som faktisk er jobben deres. Og de digitale løsningene som skal gjøre jobben enklere, kommer alltid med funksjoner som virker mot sin hensikt. At det alltid er flere løsninger som skal brukes samtidig og at disse bare unntaksvis kommuniserer og fungerer etter hensikten, er en annen sak.
Med denne blogg håper jeg i hvert fall å ha belyst – om ikke kurert - noe av galskapen, og kanskje også skapt et underholdende øyeblikk eller to for leseren.
Takk for meg.