Gjør medikamenter oss friske?
De fleste av oss har vokst opp med oppfattelsen av at moderne, medikamentbasert medisin gjør oss friske. Eller i det minste friskere. Men stemmer det?
Medikamenter kan ganske fort fjerne visse symptomer, slik Ibux eller Paracet fjerner hodepinen i løpet av en halvtimes tid. De kan også redde oss fra en ellers sikker død, slik antibiotika tar knekken på en infeksjon.
Moderne, vestlig medisin er generelt blitt temmelig gode på å holde oss i live. Levealderen er i dag antagelig lengre enn den noen gang har vært, selv om mennesker – i motsetning til hva mange tror – også ofte levde vel inn i 70-årene da de levde som jeger-sankere (dersom de overlevde de første årene, vel og merke). Men en ting er å overleve, en annen ting er hvordan vi føler oss, hvordan livskvaliteten oppleves. Hvor friske vi er, rett og slett.
Det går et viktig skille mellom infeksjonsrelaterte/akutte tilstander og kroniske sykdommer/livsstilssykdommer. Kroniske diagnoser kan ta årevis å utvikle. Mange og sammensatte faktorer kan antageligvis ha spilt inn. Det er en grei dose logikk i at det ikke finnes særlig mange quick fixes å velge mellom når det kommer til slike utfordringer. Få, om noen, enkeltpille kan fjerne disse belastningene fra kroppen over natta. “Doctors can’t cure many chronic diseases. But they can keep people dying longer,” sier Daniel E. Lieberman, professor i evolusjonsbiologi ved Harvard University.
Kanskje må vi først se nærmere på definisjonen av «frisk»? Ofte sidestiller vi fravær av symptomer med «frisk». Men å maskere og å kurere er ikke det samme. Det hjelper derfor lite å bare fjerne symptom x eller y. Så lenge de underliggende årsakene ikke blir adressert, vil disse fortsatt være operative og fortsette å gjøre ugagn i kroppen. En Ibux gjør ikke noe med årsaken til hodepinen. Så de underliggende årsakene forblir uendret. Om man “blir frisk” av medisiner, kommer med andre ord an på hvordan vi definerer begrepet “frisk”.
Hva med bivirkninger som kan følge med bruk av medikamenter? Hvordan teller disse i helseregnestykket? Vi kan lese at medikamentbruk i seg selv er en trussel mot folkehelsa. Enkelte har beregnet at bruk av medikamenter ligger som dødsårsak nummer tre på lista, etter hjertekar-sykdom og kreft. Når vi stiller spørsmålet om hvorvidt medikamenter gjør oss friskere, bør kanskje dette også tas med i betraktningen?
Tunge skyts som sendes inn for å knekke patogener, som eksempelvis antibiotika eller cellegift, kan redde liv og være høyst nødvendig. Samtidig svekker det også ofte verten ytterligere, og kan være med på å disponere for annen sykdom senere.
Og så var det den Ibuxen. Neste gang hodepinen kommer tar man en Ibux til. Og en til. Helt til vi har tatt så mange Ibux at mage og fordøyelse får lide, som igjen kan påvirke immunforsvaret i negativ retning. Istedenfor å fikse hodepinen via dens årsaker, risikerer vi i verste fall å symptombehandle oss til enda større problemer og enda flere vondter.
Det vi ser er at den medisinske modellen som det vestlige helsesystemet i stor grad er bygget på, kommer til kort når det gjelder mange av våre moderne lidelser. Innen kirurgi og annen akuttmedisin får den til svært mye, men kronisk sykdom og mer diffuse og/eller sammensatte diagnoser, er en langt større utfordring.
Smertelidelser, utbrenthet/utmattethet, psykiske utfordringer som angst og depresjon, samt fordøyelsesplager er blant dagens største helseutfordringer. Mange opplever at helsesystemet ikke kan hjelpe dem, og at de primært blir tilbudt smertelindring og andre medikamenter for å adressere symptomer, mens årsakskartlegging og forebygging ofte får lite plass. Dette skriver Åse Dragland en hel del om i boka «Medisinering med bismak» fra 2021.
Vi må muligens også se på hvordan medisinen diagnostiserer, altså konkluderer med hva som feiler pasienten.
«Stadig flere som jobber i helsevesenet tar til orde for at det har sine ulemper å stille faste diagnoser, og at man i mange tilfeller får problemer med den rette linjen mellom symptom/diagnose og behandling. Drude von der Fehr og professor i helsevitenskap Gunn Engelsrud sier i boken “Når kroppen tenker (2008) at det ikke lenger er mulig å hevde at det for hver lidelse finnes en tilsvarende og riktig behandlingsmetode eller at det foreligger absolutte grenser mellom behandlingstrengende og ikke behandlingstrengende.» (Åse Drgland – Kroppens skjulte intelligens)
I tillegg til de medisinske prinsippene, er systemet i seg selv en utfordring. Det offentlige helsevesenet gir liten tid for lege og pasient til å se på de nødvendige faktorene for å finne nettopp årsakene til sykdom. Hvordan kan man forvente å finne hva som egentlig ligger til grunn for et symptom når man knapt har et kvarter til rådighet? Komplekse og sammensatte årsaker tar tid å nøste opp i.
«Den amerikanske psykologen Ross Buck påpeker at frem til den medisinske teknologiens og den vitenskapelig farmakologiens gjennombrudd, har legene tradisjonelt sett måttet sette sin lit til placeboeffekten. De har måttet inspirere hver enkelt pasient til å ha tiltro til sin egen indre evne til helbredelse. For å kunne oppnå resultater måtte legen lytte til pasienten, opparbeide en relasjon til vedkommende, og også stole på sin egen intuisjon.
Dette er egenskaper legene ser ut til å ha mistet på veien til nærmest utelukkende å basere seg på «objektive» målinger, teknologibaserte diagnosemetoder og «vitenskapelige» kurer.» (Gabor Matè, Når kroppen sier nei)
Vi kan vanskelig stille spørsmålstegn ved moderne medisins nødvendighet. Men hvorvidt moderne medisin gjør oss friskere, er et spørsmål som er høyst betimelig å stille. Spørsmålet er om medikamentene har fått for stor plass, og i tillegg har tatt fokus bort fra andre faktorer som kan ha vel så stor sjanse for å gjøre oss varig friske?
“In the grand scheme of human longevity, the contribution of modern medicine is minor. In fact, it’s barely moved the needle.”
– Jan Vijg, professor i genetikk ved Albert Einstein College of Medicine i New York.
Aktuelle bøker:
