Bare da er sinnet fritt
De fleste av oss er redde for å dø fordi vi ikke vet hva det vil si å leve, skriver Jiddu Krishnamurti.
Finnes det noe permanent og kontinuerlig hinsides tanken? Hvis tanken kan tenke om det, ligger det innenfor tankens område, og derfor kan det ikke være permanent fordi det finnes ingenting permanent innenfor tankens område. Å oppdage at ingenting er permanent er av enorm viktighet, for bare da er sinnet fritt, da kan du se, og i det ligger det en stor fryd.
Du kan ikke være redd for det ukjente, for du vet ikke hva det ukjente er, og følgelig er det ingenting å være redd for. Døden er et ord, og det er ordet, bildet, som skaper frykten. Så kan du se på døden uten dødens bilde? Så lenge bildet som tanken springer ut av finnes, må tanken alltid skape frykt. Enten rasjonaliserer du da dødsfrykten og bygger en motstand mot det uunngåelige, eller du finner opp utallige trosforestillinger for å beskytte deg mot dødsfrykten.
Vi har akseptert livet slik det er, med all sin smerte og fortvilelse, og har vent oss til det, og tenker på døden som noe vi nøye må unngå. Men døden er forbløffende lik livet når vi vet hvordan vi skal leve. Du kan ikke leve uten å dø. Du kan ikke leve uten å dø psykologisk hvert eneste øyeblikk. Dette er ikke et intellektuelt paradoks. Å leve fullstendig, fullt og helt, hver eneste dag som om det var en ny skjønnhet, må man dø overfor alt av i går, ellers lever man et mekanisk liv, og et mekanisk sinn kan aldri oppdage hva kjærlighet og frihet er.
De fleste av oss er redde for å dø fordi vi ikke vet hva det vil si å leve. Vi vet ikke hvordan vi skal leve, og derfor vet vi ikke hvordan vi skal dø. Så lenge vi er redde for livet vil vi fortsette å frykte døden. Den som ikke frykter livet, frykter heller ikke å være fullstendig utrygg, for han forstår at innerst inne, psykologisk, finnes det ingen sikkerhet. Når sikkerhet ikke finnes, finnes bare uendelig bevegelse, og da er livet og døden det samme. Den som lever uten konflikt, som lever i skjønnhet og kjærlighet, er ikke redd for døden, for å elske er å dø.
Hvis du dør fra alt du kjenner, fra familien din, minnene dine, alt du har følt, da er døden en renselse, en foryngelsesprosess. Da fører døden til uskyld, og det er bare de uskyldige som er lidenskapelige, ikke de som tror de vet eller ønsker å finne ut hva som skjer etter døden.
For å finne ut hva som hender etter at du er død, må du dø. Dette er ikke en spøk. Du må dø – ikke fysisk, men psykologisk, i ditt indre, dø fra alt du har elsket og alt du er bitter for. Hvis du er død for en av dine nytelser, den minste eller den største, uten noen form for tvang eller overbevisning, da vil du vite hva det vil si å dø.
Å dø er å ha et sinn som er fullstendig tomt for seg selv, tomt for sine daglige lengsler, nytelser og smerter. Døden er fornyelse, en forvandling, hvor tanken ikke spiller noen rolle fordi tanken er gammel. Der døden finnes er det noe fullstendig nytt. Frihet fra det kjente er å dø, og da lever du.
Les mer om boken som teksten er hentet fra her:
