’Gavagai’ = ’kanin’, eller hva?

Professor Otto Rygh og medarbeiderne hans elsket arbeidet med å lage en ordbok for et hittil ukjent språk. Stammen som snakket dette språket, var nylig oppdaget. I dag var den store dagen kommet. Forskerne tilknyttet prosjektet skulle begynne å kartlegge hva ordene betyr.

Det første ordet de tok for seg var ’gavagai’. De hadde hørt ordet brukt hver gang det var en kanin i nærheten. Rygh mente derfor at han kunne notere ’gavagai’ = ’kanin’. Men en av medarbeiderne hadde studert filosofi. Han var i tvil. Kunne ikke ’gavagai’ bety for eksempel ’del av kanin’ eller ’Se! En kanin’? Kanskje stammen opplevde at dyr levde i fire dimensjoner slik at ’gavagai’ refererte bare til den delen av kaninen som viste seg akkurat der og da? Eller kanskje ’gavagai’ refererte bare til observerte kaniner, mens kaniner som ikke ble observert, ble kalt noe helt annet?

Rygh likte ikke denne tankegangen. Men han måtte innrømme at den kunne ha noe for seg. Hvordan kunne de komme til en avgjørelse? De kunne fortsette å observere, men skulle de kunne eliminere muligheter, måtte de vite nær sagt alt om denne stammen – hvordan de levde og tenkte, hvilke andre ord de brukte, og så videre. Det så plutselig ut til at ordboken knapt nok ville bli påbegynt før midlene fra Forskningsrådet tok slutt.

(Kilde: W. v. O. Quine, Word and Object (MIT Press 1960))

Alle som behersker mer enn ett språk, er klar over at noen ord er særlig vanskelige å oversette. På spansk kan man for eksempel snakke om en ’marcha’ i en by eller på en fest. Dette betyr omtrent det samme som det irske ordet ’craic’, men ikke helt. På norsk er ingen ord dekkende – det nærmeste vi kommer er ’summing’ eller ’godlyd’. Men for å forstå hva ’marcha’ eller ’craic’ betyr, må du komme under huden på de respektive språkene og kulturene.

Det samme gjelder for så vidt også mer vanlige ord. Det finnes for eksempel ikke ett enkelt verb på spansk som svarer til verbet ’å være’. Man bruker ’ser’ eller ’estar’, og valget mellom dem avhenger av forhold som ikke kan gjengis i en norsk ordbok. Et annet eksempel fra spansk er substantivet ’esposas’. For å bruke ordet riktig, er det ikke nok å vite at det kan bety ’koner’. Man må også vite at det kan bety ’håndjern’; man må med andre ord kjenne til den spanske machokulturen.

Kanskje til og med alle ord er slik. Historien ovenfor antyder at alle ords mening avhenger av en kulturs praksis og språk. Å oversette et ord fra et språk til et annet medfører alltid å miste ordets originale kontekst. Dette fører som regel ikke til store problemer, for ord har stort sett ganske lik mening og funksjon i ulike språk. Rygh vil trolig ha tilnærmet rett om han skriver ’gavagai’ = ’kanin’, selv om de to ordene kanskje betyr litt ulike ting. Men skal Rygh fullt ut forstå hva ’gavagai’ betyr for dem som til daglig bruker ordet, må han ta hele språket og kulturen med i betraktning. Da må han forsøke å legge til side forestillinger og praksiser han som nordmann nødvendigvis har om kaniner og masse annet.

Nå kan vi gå videre til følgende poeng. Vi har lett for å anse ord som en slags merkelapper på ideer og ting, merkelapper som gjør folk i stand til å snakke ulike språk for å uttrykke de samme ideene og henvise til de samme tingene. Eneste forskjell, har vi lett for å mene, er at folk bruker ulike ord. Men hvis vi tar historien om ’gavagai’ på alvor, betyr det at vi må tenke om språk på en helt annen måte. Vi må tenke at ord ikke er merkelapper på ting eller ideer. Ordene i et språk er tvert imot forbundet med hverandre og med den praksis som språkbrukerne er involvert i. Meningen er ’holistisk’, det vil si at man aldri fullt ut kan forstå hva ett isolert ord betyr.

Godtar vi dette, får det mange rare konsekvenser. Én konsekvens har å gjøre med begrepet sannhet. Vi har lett for å mene at ’kaninen sitter ved kaminen’ er sant hvis og bare hvis det finnes en kanin og en kamin og kaninen ganske riktig sitter ved kaminen. Slik sett handler sannhet om overensstemmelse mellom en setning og et faktum. Men en slik enkel forståelse av sannhet kan ikke være riktig hvis det er riktig at en setnings mening er avhengig av språket og kulturen den tilhører. I stedet for en enkel overensstemmelse mellom setninger og fakta, får vi et komplekst nettverk av relasjoner mellom fakta og setninger, hele kulturen og hele språket. Betyr det at sannhet er noe relativt? Vi bør ikke være for raske på labben i dette viktige spørsmålet. Men vi kan slå fast at den som i utgangspunktet mener at ordenes mening er holistisk, beveger seg i retning av å mene at sannheten er relativ.

Fra boken Grisen som ville bli spist av Julian Baggini, utgitt på Flux i 2006.