Den selvmedlidende samaritan

Skulle man være et menneske med hang til selvmedlidenhet, burde absolutt dette være gode tider – særlig hvis man er lærer. For ikke før var samfunnet totalt stengt ned, før det jammen meg skulle åpne igjen. I det øyeblikket hjemmekontorets fristelser hadde begynt å sette seg litt, ble man hodestups røsket ut av det og måtte desinfisere seg gjennom virkelighetens verden i skolens støvfrie korridorer. 

For det så jo så lovende ut. I det de små søte barn vinket ha det på vei mot sine respektive destinasjoner og institusjoner, kom følelsen av å være et menneske igjen. Et menneske som kan kommunisere med andre voksne, som har et visst tilsig av intelligens – og som faktisk kan sitte i ro i fem minutter og glane på umalte lister i gangen. Den følelsen. Det var faktisk tilløp til lys i gjemmekontorets skumle og uoversiktlige mørke. Her var det mulig å opparbeide en slags brakkesjuke på lavt nivå, med lettvinte digitalløsninger for elevene og merkbart større inntak av bacon på dagtid. En kaffekopp om morgenen i en dyp sofa uten fare for å bli krysstaklet av en liten liksomdinosaur med betydelig massefart. Tilveksten av grå hår bremset kraftig opp og det var mulighet til å faktisk møte seg selv i døra og ikke nødvendigvis veggen.

Nå ble ikke absolutt alle kvelder brukt til samvittighetsreparasjon pga blodfattig, underytende undervisning på dagtid. Ikke ble undervisningen avbrutt av bæsjebleieskift eller små never som slo på tastaturet. Fargesynet kom tilbake. Himmelen ble blå.

Men samtidig var det noe som skurret. For selv en introvert kan føle en slags sosial rastløshet. Var det ikke noe som manglet? Den evinnelige pratingen til en mimikkløs skjerm skulle altså ikke vise seg å frigi så mange lykkehormoner likevel. Det kunne virke som det ikke ble frigjort så mye på den andre siden av skjermen heller.

For i bekjennelsesglimt kunne man ane elevenes sorg over å ha mistet det fysiske klasserommet og den sosiale møteplassen som skolen er. Og ikke minst læringen. Mange følte de lærte betydelig mindre. Hvis man mikser dette med et betydelig arbeidspress, kanskje litt lunkne hjemmeforhold og generell isolasjon – så var det ikke langt herfra til drittleifølelsen.

Og det er klart: det er nok ikke alle som er 100 % selvdrevne og strukturerte når det digitale rødlyset er slått av og sendingen er over. Eller at de er oppmerksomt tilstede når det står på, for den del.

For med alle digitale hjelpemidler tilgjengelig, spørs det om ikke en eller annen underholdningskanal har vært å foretrekke underveis - eller bare logge seg på, legge seg under dyna igjen og la timen seile sin egen sjø. Jeg er sikker på at for eksempel Playstationkonsernet har kommet styrket ut av denne krisen. Eller sukker- og koffeindrikkonsern verden rundt, for den del.

Så der lærere nok sukker både av lettelse og mild planleggingsfortvilelse for tida, er det mange elever som kjenner på lettelsen over å møte en tilnærmet normal hverdag igjen i disse tider. Mens lederne landet rundt nok er konstant svette i ryggen av all koordinering og adhocplanlegging som de må kaste seg rundt og dykke ned i.

Akk ja, skolelederne har jo kunnet ha et lite pusterom fra strategiplaner og upopulære avgjørelser nå i denne tiden. Den rollen har tross alt Myndighetene overtatt. Men nå som vi kommer tilbake, skal det igjen bli herlig for en god motarbeider å løfte selvmedlidenheten inn i kjente arenaer; dårlig informasjonsflyt og innbilt inkompetanse 360 grader rundt egen enmeterssone.

Trenger du motivasjon til skole og jobb? Da vil du like disse bøkene: 
«Seks tenkehatter» — internasjonal bestselger som har hjulpet bedrifter og skoleelever til å tenke bedre
«Endring» — systeminspirert ledelse i praksis 
«Ledelse og samspill med dialog» — nyhet om produktivitet og kommunikasjon i arbeidslivet