Fastlegen kjenner ikke Karl

En vanskelig jobbsituasjon har gitt Karl fysiske plager. Etter et legebesøk fortsetter han dagliglivet som før. Diffuse lidelser krever mer enn symptombehandling, skriver Åse Dragland.

Forestill deg «Karl» – en helt vanlig, middelaldrende mann med jobb i IT-bransjen. Karl plages med kroppen sin. Ikke bare har ryggen slått seg vrang de siste månedene, men magen bobler og er urolig, avføringen er unormal og nakken er konstant stiv. Til slutt er det ingen vei utenom: Han oppsøker legen for å få hjelp.

Fastlegen kjenner ikke Karl annet enn fra en tidligere konsultasjon for et år siden. Den gang fikk Karl behandlet en inngrodd negl. Det er bare Karl selv som vet at det siste halvåret har vært vanskelig på jobben. Han sliter med å holde seg à jour faglig og på topp sammen med yngre kolleger. Det er ting i de nye datasystemene som han ikke forstår eller mestrer.

I stedet for å innrømme dette, prøver han å småjukse seg fram til løsninger. I det siste har han begynt å ta med seg pc-en hjem for å bøte på problemet. Ofte sitter han flere timer foran en ubekvem arbeidsplass ved spisebordet, uten å komme noe lengre.

Karl synes heller ikke han har så god kontakt med kollegene som før. Rett som det er sitter han inne på kontoret sitt og hører dem prate og le ute i korridoren. Han får seg ikke til å gå ut og være sammen med dem. Situasjonen plager han, men han prøver å ikke tenke på det. Han har heller ikke lyst å ta opp disse filletingene med kona. Når hun spør om alt er ok, svarer han ja.

Nå sitter han her foran legen med en kropp og konkrete fysiske plager. Plagene er på et vis er «anerkjente» og lettere å snakke om. Legen gjør det beste han kan: Henviser Karl til fysioterapeut. Sender pappremser og spatel med ham hjem, så han kan ta avføringsprøver den neste måneden.

Karl går hjem og fortsetter sitt dagligliv som før. Med stor sannsynlighet vil han slite med de samme plagene framover. Mange på legens venterom har plager a lá Karl. Den norske befolkningen føler seg stadig sykere. Både sykefraværet og andelen uføre er høyere i Norge enn i andre OECD-land.

I uførestatistikken finner vi at 6 av 10 personer på uføretrygd har diffuse lidelser – som muskel og skjelettplager og psykiske lidelser. Samtidig som befolkningen føler seg sykere, bruker samfunnet stadig mer penger på helse- og sosialsektorene. Etterspørselen etter tjenester øker stadig.

Det ligger mange forhold bak livsstilsykdommene våre. Vi bruker kroppen mindre og sitter mer i ro. Vi spiser feil type mat som er raffinert og industrielt framstilt med tilsetningsstoffer. Vi lever stressende liv. Vi kommer ut av balanse. På samme vis som omgivelsene rundt oss er forgiftet og forurenset, har også kroppen vår mistet harmoni og balanse.

Nesten alle moderne sykdomstyper har det til felles at de er vanskelige for en lege å benytte en direkte årsak-virkning-tenkning på. Så mange faktorer spiller inn at det blir vanskelig å peke ut ett tiltak. Det at helsepersonell gjennom årene har fått et teknologioptimistisk syn på helse, kan også skyve unna de mer kompliserte og vanskelige psykologiske forholdene.

Professor Nina Wallerstein er en av dem som påpeker hvordan maktesløshet er en risikofaktor for å utvikle sykdom. Hvis man i lengre tid befinner seg i en situasjon man ikke kan påvirke, svekkes immunforsvaret.

Norsk helsevesen har til en viss grad tatt inn over seg problematikken rundt mestring og maktesløshet. Sosial og helsedirektoratet har uttrykt at helsefremmende arbeid basert på en empowerment-ideologi bør styrkes. At pasienter settes i stand til selv å mestre ulike utfordringer i eget liv. Det har vært satt i gang forsøk med mestringsgrupper, og det er etablert lærings- og mestringsentre (LMS) i alle helseforetakene.

Dette er ikke et tilbud man hører om til daglig. Tilbudene er også blitt kritisert for å være for utilgjengelige. Kanskje burde slike prosesser i større grad komme den «vanlige pasient» til gode? Å bli bevisstgjort på egne problemer for å bearbeide disse. Å sette opp en handlingsplan for endring. Det burde kanskje praktiseres der vi alle oppsøker hjelp i første instans – hos fastlegen?

Teksten er hentet fra boken «Kroppens skjulte intelligens» av Åse Dragland.