Er verden i ferd med å falle fra hverandre?

Det ser ikke lyst ut om man leser nyheter om dagen. Jeg skal vedde på at uansett hva du bryr deg om, om det er økonomi, miljøvern, politikk, likeverd eller dyrevelferd, så blir du pepret med dårlige nyheter. Og om du er blant dem som bryr seg om alle disse tingene på en gang, så har du all vår sympati. Det kan faktisk se ut som om verden er i ferd med å falle fullstendig fra hverandre på alle mulige måter.

Så hva er det som skjer? Er dette sivilisasjonens fall?

Nei, mener Charles Eisenstein, forfatteren av En vakrere verden er mulig. Det som egentlig skjer i verden nå, er at vi er i ferd med å miste den gamle fortellingen om oss selv. Vi har vokst opp i en mytologi som sier at selvsagt skal menneskene vinne over naturen, over fattigdommen, over sykdommer og over nødvendigheten av å utføre fysisk arbeid. Vi har alltid sett oss selv som skjebnebestemte til å heve oss over alle disse trivialitetene og til sist overvinne alderdommen og døden selv. Teknologiens fremskritt var tenkt til å redde oss fra all elendighet og sørge for at vi alle fikk et bedre liv.

Nå begynner vi å se denne fortellingen for hva det var: En myte. Dette er den usikkerheten vi alle kjenner på nå. Det vi trodde var en stabil og evig sannhet om oss selv, begynner å slå sprekker. Vi vant riktignok kampen mot naturen, men glemte at vi er avhengige av den. Fattigdom finnes fortsatt, til tross for at vi har forurenset planeten med olje fra vårt eget hav. Antibiotikabehandling redder liv, men fører til resistente bakterier. Vi arbeider mer nå enn noen gang før. Og vårt syn på oss selv begynner å bli frynsete i kantene.

Det er ikke verden som faller fra hverandre. Det er vårt selvbilde som rakner. 

Den gode nyheten er at vi er i ferd med å skape oss en ny fortelling om oss selv. Ennå ser vi bare konturer av den, og ennå er det litt uklart for de fleste av oss hva den egentlig vil bestå av til slutt, men sakte begynner den å tre frem for oss.

“Jeg vil kalle den fortellingen om sameksistens, gjenforeningens tidsalder, den økologiske tidsalder, gavens verden”, sier Eisenstein, og gir oss en rekke punkter for hvordan denne fortellingen vil fremstå. Dette er en fortelling som ivaretar det Arne Næss ville kalt det økologiske selvet, og som anerkjenner at det vi gjør mot verden, gjør vi også mot oss selv. Et av dens hovedbudskap er at du har en gave, og at meningen med livet ditt er å bruke den til alles felles beste. Du har et hjerte som vil fortelle deg hva som er riktig å gjøre – og før du vet hva du skal gjøre, så kan du være i ro. I denne nye fortellingen er det ikke noe behov for å gå til kamp for kampens egen skyld.

Enn så lenge befinner vi oss i den vanskelige overgangsfasen mellom to fortellinger. Vi har bare såvidt begynt å forstå svakhetene med den første, mens den nye ikke er helt tydelig for oss enda. I denne overgangen vil en del smertefulle sannheter komme frem, og på det personlige plan har de fleste av oss en del justeringer å gjøre før vi selv kan leve fullt og helt i den nye fortellingen.

Om du vil være med å bygge opp denne nye fortellingen i deg selv, eller om du bare trenger en pustepause fra nyhetene, kan du lese mer om dette i En vakrere verden er mulig.