Det er alltid rødt lys i enden av tunnelen

De av befolkningen som har pandemierfaring, kanskje fra spanskesykens glamorøse dager, fnyser helt sikkert oppgitt av oss livsoptimister som tenkte at 2021 var et år hvor alt skulle bli normalt igjen. Alle pandemikyndige vet at virus muterer. Men burde ikke vi, i vår neonopplyste tidsalder, og her i det mest stappmette av alle verdenshjørner, likevel kunne takle nedstengning og rødt nivå ganske greit? Og hvis ikke vi i verdens beste land skulle klare det, hvem kan klare det da?

For hvis vi sammenligner oss med spanskesyke-tida, bør jo vi som samfunn være relativt ekstremt mye bedre rustet til å takle en pandemi. Folk lever lengre og bedre, mange har plen med hekk og de er tilbøyelige til å få med seg beskjeder som regjeringen gir via massemedia. Stort sett overholder de påbudene også. Selv om enkelte i all sin velstand har overskudd og fritid nok til å dele sine konspirasjonstanker på diverse kommentarfelt på nett – så er befolkningen ganske snill og grei. Genene etter Eirik Blodøks får ikke like brutalt utløp som i gamle dager, og selv om krenkealarmen kan gå litt her og der, så skal vi tross alt være glade for at dette med kommentarfelter er av ganske ny dato – og ikke var noe som kom med Harald Hardråde. 

Problemet vårt er vel at vi er vant til at livet er preget av mange flere frihetsgrader enn de vi opplever nå. Og derfor fører dette kollektive forventningsnivået til en kollektiv skuffelse. Samtidig vet vi i all vår dannelse at vi bare må ri av denne smittestormen som samfunn. Akkurat den instagramposten der du tar bilde av den solnedgangen over ditt solsvidde fjes ett eller annet sted nærmere ekvator har derfor ikke livets rett for tida. Blir liksom ikke det samme med den lokale solnedgangen. Den lokale hudfargen er vel kanskje heller ikke noe å skryte av.

For sånne trøttblekfjes er det nok naturlig en del av for de av oss som bedriver hjemmeundervisning for tida. Den digitale undervisning krever betydelig mer av oss, både av forarbeid og etterarbeid. Undervisningen skal jo utvikles og designes på digitalt vis, og tillegg må du på ett eller annet nivå ha sosial kontakt med dine kunnskapskunder, samt se over det de har levert inn. Og allerede der ryker fritida. Og familielivet blir også naturligvis forholdsvis inneklemt. Etter en lang dag blir det sjelden de dype, filosofiske samtalene om verdenssmerten foran en sprakende peis. Sånn i titida på kvelden blir vokabularet redusert til grynt og enstavelsesord mens hjernen må lades. Så var kanskje ikke mange timer foran PCen hjernens favorittaktivitet likevel. 

Sannsynligheten er stor for at denne ekstra arbeidsinnsatsen heller ikke betaler seg umiddelbart. Den vil ikke gi deg høyere status, høyst sannsynlig ikke masse skryt og daglige godord og i hvert fall ikke høyere lønn. 

Men det må gjøres, og motivasjonen for å gjøre det ligger på andre siden av skjermen. For selv om man som lærer kan bli både sliten og svett i denne tida, er det viktig å holde ungdommene i gang, løfte de opp så godt som mulig og la hverdagen deres bli så normal som forholdene tillater. Det er tross alt vår viktigste jobb. 

Så får verdens beste samfunn endelig vist hva det duger til.