Derfor er klimastreik så viktig

Elever rømmer skolene og demonstrerer for klimaet. Engasjementet imponerer, samtidig merker man at de ikke tas helt på alvor av voksensamfunnet. Omkvedet er at det er flott at de brenner for noe. Foreldre kan si med stolthet at den håpefulle lot fraværet være udokumentert. Gleden over å bryte regler skal man ikke kimse av. Men betyr streiken noe – egentlig? Og er egentlig klimaet noe å bekymre seg over?

Å si at klimaendringer ikke er menneskeskapt og at global oppvarming er tull, er å ramle rett ned fake news-kjellertrappa. Den legger vi død med en gang. Dokumentasjonen er for total, og understøttende målinger for krystallklare. Problemet med klimakrisen er at den ikke synes ennå. I hvert fall ikke her i sjuretteiLotto-Land nr 1. Med vårt allerede småkalde klima er et par ekstra globale gjennomsnittsvarmegrader bare en fordel. Havstigning elimineres elegant av landhevingen fra istiden. Ekstremvær har vi jo fra før. Med milliarder på bok har også vi mulighet til å ergre oss over at svenskene snyter oss for et gull i ski-VM (slik at vi bare sitter igjen med tretten).

Ser vi globalt på den ventende krisen, ser vi helt andre effekter: En voldsom ødeleggelse av økosystemer (som regnskog, koraller, urskog), tap av arter, ørkenspredning, vannkrise, stigende havnivå – for å nevne noe. Veldig ødeleggende for mange arter. For mange mennesker vil særlig de forutsagte hetebølgene, vannmangelen og stigende havnivå ha voldsomme utslag. Dette vil bety at enkelte steder på jorda blir ubeboelige – både tett befolkede og mer rurale steder. Hvor skal så disse menneskene gjøre av seg?

Den forventede strømmen av klimaflyktninger vil bli enorm. Hvilke konsekvenser vil dette ha for trygge Norge? For EU? For land som allerede sliter med infrastrukturen og samfunnsøkonomien? Man kan bare gjette seg til det.  

Når man som lærer skal tilnærme seg klimaproblemet står de pedagogiske fallgruvene i kø. Problemet er sammensatt, og det oppleves ikke som et problem. Ute skinner jo sola, og naturen er grønn og fin. Fuglene kvitrer i vei og markerer revir som om CO2-nivået var på 1814-nivå. Hjernen fylles med depressive vitenskapsformuleringer, mens kroppen får signaler om noe helt annet.

Dessverre er selve formidlingen av fakta heller ikke særlig dopaminframkallende. Det blir fort mye pekefinger, prat om moralsk ansvar og lite hygge. Klimaet taper mot problemstillinger som er nærmere og mer aktuelle; popularitet, vellykkethet, Manchester United og Paradise Hotel. Global oppvarming blir en svak bakgrunnsstøy i livet, som innimellom dukker opp i form av pessimistiske tanker om framtida. Apatien råder, fordi problemet er så stort og fjernt at man ikke vet hva man skal gjøre med det. Uansett spiller det jo ingen rolle hva jeg gjør.

Det er derfor klimastreik er så viktig. Når verden dundrer videre mot togradersgrensa trenger vi de som har mot, intelligens og energi til å si stopp. Og som er villige til å faktisk gjøre noe personlig for å endre samfunnet. Vi trenger et friskt, kollektivt løft for å sette naturen øverst på pallen. Da må det egosentriske, stappmette voksensamfunnet rydde plass.

Tross alt er det det bestående samfunnet og de grunnleggende verdiene det er bygget på som har fått oss opp i dette uføret. Den samme tankegangen som ser ned på klimastreik og synes at elevene skal holde seg på skolen har skapt problemet. Man lærer ikke å leve bærekraftig i dagens skole, selv om det er intensjonen. Fremdeles er grunnholdningen om at mennesket skal legge naturen under seg og utnytte den til siste klorofyllmolekyl for dominerende.  

Beslutningen om å straffe elevene ved å ikke dokumentere fraværet viser at man ikke har skjønt viktigheten av annerledes tankegang for å løse et omfattende, globalt problem, som garantert vil dominere livene til ungdommene våre når de er godt voksne.

Det er derfor de som ikke streiket som burde fått fravær