Depresjon er mer enn et kjemisk problem
Mye har vært skrevet om behandling av depresjon, men lite om den bredere betydningen av temaet. Eva Meijer tar oss med inn i sin egen opplevelse og forståelse av det hun kaller en slags hjerneråte.
Depresjon ligner sorg, og kan forårsakes av det. Det har visse likheter med angst og savn, samlebetegnelser for det som skjer når du mister noe, er redd for å miste noe, når du faller, har falt. Men det er noe annet, det er ledsaget av et annet slags tap – et tap av virkelighet.
Omveltende hendelser fører til at du ser verden på en annen måte – når du forelsker deg, får du en verden i tillegg; når du mister noen, mister du en verden – og du kan få følelsen av å ha blitt et annet menneske enn den du var før. Likevel er du forbundet med verden, rotfestet i den, selv om du i en periode ikke kjenner den igjen. Du er fortsatt deg selv.
En depresjon setter nettopp denne forbindelsen mellom deg og verden i spill: Du føler deg ikke lenger hjemme i verden, og samtidig opplever du at det ikke finnes noe som heter hjemme, et trygt sted. En depresjon kan angripe hjernen og meningen med livet som en form for råte. Etter en første depresjon har du større risiko enn gjennomsnittet for å oppleve en ny, og etter to depresjoner er det overveiende sannsynlig at du blir deprimert igjen. Slik kan det bli en del av livet ditt.
Under en krangel mot slutten av 2017 bebreidet min kjære meg for at jeg så ofte er trist. Det overrasket meg, for der og da følte jeg meg ikke spesielt trist: Melankolien som ledsager livet mitt, var til stede, men ikke mer enn ellers. Og jeg var definitivt ikke deprimert. Det vet jeg med sikkerhet, for en del av livet har jeg virkelig vært deprimert.
Ikke lenge etter krangelen leste jeg en bok der forfatteren, som selv er fysisk handikappet, helt utvetydig skrev at hun ikke ville ha vært handikappet sitt foruten, og jeg spurte meg selv hvordan jeg egentlig så på dette. Jeg mente lenge at livet mitt ikke var verdt å leve fordi bedrøvelsen så ofte veide tyngre enn lykken. Ikke dermed sagt at jeg aldri har opplevd noe fint, tvert imot, men i lange perioder av livet har sinnsstemningen min ligget under en nedre grense. Det unner jeg ingen.
Samtidig har det beriket mitt perspektiv på verden og hjulpet meg å utvikle en god arbeidsmoral. Jeg lever i arbeidet mitt. Om det har gitt meg mer empati og fantasi og har gjort meg mer følsom, vet jeg ikke; det kan også tenkes at disse egenskapene var til stede før depresjonene og til dels har forårsaket dem. Disse erfaringene har i alle fall fått meg til å tenke.
Dette essayet er et resultat av alt dette, en liten filosofisk undersøkelse av depresjon, der jeg benytter mine egne erfaringer som materiale. Jeg mener ikke å blottstille meg helt og gi deg alle detaljer, som Rousseau skriver i begynnelsen av sin Bekjennelser. Du får ikke et helt sannferdig bilde av livet mitt, og jeg maler ikke et selvportrett, men jeg vil bruke mitt eget liv som linse for å undersøke depresjonens struktur og betydning.
Jeg tror ikke at bedre forståelse av hva depresjon er, kan helbrede mennesker. Likevel har det verdi. Depresjon er mer enn et kjemisk problem – spørsmålene som beskjeftiger det deprimerte mennesket, er fundamentalt menneskelige. Dessuten berører de alle mulige andre filosofiske spørsmål som dreier seg om forholdet mellom kropp og sjel, språk, autonomi, maktforhold og ensomhet.
Les mer om boken her:
