Dansens intelligens

Av Nora Bang

En god scenekunstner utvikler en delikat sensitivitet for publikums respons. Han fornemmer reaksjonene – selv om de ikke jubler eller piper. Kontakten med publikums hjerter er nesten telepatisk. Den bæres frem av den sensuelle spenningen som en danser i kontakt med seg selv kan formidle.

Koreografen Vaslav Nijinsky (1888-1950) kjente at publikum, som var samfunnets mest velstående, savnet kjærlighet. Skriket etter kjærlighet kunne være så voldsomt at det var smertefullt. Derfor utviklet Nijinsky en medfølelse og et veldedighetsønske som omfattet hele menneskeheten. Når noen mistenkte ham for å være gal, kunne han svare at det var hans kjærlighet til menneskeheten som var hans galskap.

Hvordan skal et menneske kunne oppfylle kjærlighetsbehovet til en hel tidsalder? Det lå i luften at en bombe ville eksplodere. Nijinskys ønske var å reise til Paris for å oppføre veldedighetsforestillinger til hjelp for de fattige kunstnerne der, og for å gi brød til etterlatte barn og kvinner som hadde mistet sine menn i krigen. Men svigermoren stoppet ham. Hun anmeldte ham til statsasylet som forbryter, og de hentet ham med en hel armé av uniformerte menn.

Etter datidens rutinemessige tvangsbehandling ved ankomst til et asyl, ville nok hvem som helst i sunn forfatning blitt ute av seg. Elektrosjokk kan kanskje roe ned ville og forstyrrede mennesker, men på friske mennesker gjør det stor og varig skade. Nijinsky var skadet for livet. Dertil kom omgivelsenes uforstand og uvitenhet som en forferdelig frustrasjon. Hans ønske om å møte menneskehetens sult, åndelig og materielt, sto i sterk kontrast til omgivelsenes overdådige materielle livsstil. Nijinsky kunne innbringe 15 000 gyldne franc ved å danse for en prins i fire minutter.

Det er klart at mennesker rundt ham var interessert i de enorme økonomiske vinningene som lå her. For dem fortonet det seg som rene galskapen å kaste bort dette til fordel for de fattige og ulykkelige i verden. Kunstens åndelige dimensjon, og spesielt dansekunstens, har alltid skremt mennesker som kun er opptatt av det materielle liv. De kan verdsette dansens materielle sider, men de forstår ikke de åndelige sidene og feiltolker det som galskap. Nijinsky ble selv et offer for disse.

Danseforskeren Mats Nilsson skriver: "Dans synes gjennom tidene å ha vært både noe selvfølgelig og noe kontroversielt, både uskyldig og farlig. Dans har til og fra vært måltavle for moralens voktere..." Mitt inntrykk er at vi i dag har mistet både det selvfølgelige, kontroversielle, uskyldige og farlige. Angrepene fra moraliserende overhoder har fortsatt, men nå under dekke av statstøtte på betingelser som dreper inspirasjonen. Det er også en motestrøm i tiden som presser oss alle, inkludert ballettdansere, til å være perfekte og usårbare. Det finnes ikke tid eller rom for følelser, vi må alle late som vi er følelsesløse. Det sier seg selv at dansekunsten taper under slik innflytelse. Dansere og danseforskere må finne tilbake til dansens naturlige kontroversialitet og uskyld.

Vaslav Nijinskys dansekompani, Diaghilews Ballet Russes, var et strålende eksempel på kunstnere som ikke skammet seg over sin kroppslighet, sin sensualitet og sine erotiske tilbøyeligheter. Nijinsky viste frem sin sårbarhet; den største og mest vågale kunstsatsning som finnes. Det er også den som gir størst suksess. Folk lengter etter å se det ekte mennesket, fordi det mest grunnleggende behovet hos alle er å få lov til å være seg selv.

I bondesamfunnet levde folk så tett innpå hverandre at de hele tiden så følelser hos andre som lignet deres egne følelser. Det gjorde at de ikke følte seg ensomme. Når byliv, industrialisme og sivilisasjon skapte mer avstand mellom folk, ble det større behov for å kjøpe disse bekreftelsene på egne følelser gjennom teater, opera og ballett. Idag er dette blitt ekstremt, fremmedgjøringen i samfunnet er så total at folk trenger å se andres privatliv og lytte til andres trivielle samtaler. Reality TV er et godt eksempel, men også sladder og en uendelig nysgjerrighet på mennesket bak rollen. Det er blitt god journalistikk å fremheve personen i alle nyheter.

Vi har et sterkt behov for å få aksept for våre banale følelser og enkle behov. Mer enn noensinne i historien er det viktig å bryte tabuene mot dette. Det er bare å gjøre det, suksessen er sikret. Men det må være genuint. En genuin søken mot det nakne i seg selv og mot til å stå for det.

Store kunstnerpersonligheter er ofte de som utøver sin kunst fordi de ikke har noe valg. Det er en følelse av eksistensialitet ved å gjøre det de gjør. Et behov som ellers kunne ført dem i rennesteinen – fordi verden er så rar, så uforstående og stiv. Kunsten blir ikke en flukt, men en trøst, et utløp eller en arena for å uttrykke det ingen forsto: ens eget sanne vesen.

Nijinsky sa: "I am the one who dies when he is not loved". Dette rørte mennesker, og suksessen var sikret. I dag har profesjonell scenedans fremelsket en kropp som mestrer alle gjeldende teknikker. Midt i denne streben etter perfeksjon går ofte det vesentlige tapt: Kroppens egen stemme. Selma Jeanne Cohen skriver om dette i Next week Swanlake. Hun viser til Susan Fosters uttrykk "kropp til utleie" for å beskrive situasjonen. Sjelden blir det publikumssuksess når perfeksjonistiske ballettdansere "leier ut kroppen" til ballettforestillinger hvor de mestrer alle slags dansestiler dersom denne effektiviteten er så viktig at følelser blir illegitime. Usårbarhet blir ofte et nødvendig ideal, som få eller ingen greier å oppfylle, men som alle streber etter.

Det er den personlige gleden i skaperprosessen som har gjort at noen koreografer har lykkes og fortsatt regnes som mestere. Det er denne gleden alle higer etter; selve hensikten med at vi lever. For at danserne skal kunne formidle storheten i et godt verk, må de ha denne gløden i hver fiber av seg selv. Målet for kunsten må være å skape en medrivende bølge av selverkjennelse, slik at publikum ikke dyrker et idol, men blir inspirert til å hente frem kunstens skatter i seg selv.

I 'Vitenskapen om Kreativ Intelligens', skriver Maharishi Mahesh Yogi om kilden til all kunst, som bor i ethvert menneske, hvor viktig det er for den individuelle lykke å finne denne – vår sanne natur. Det er også avgjørende for samfunnets velstand og harmoni at enkeltmennesket har kontakt med dette. Kunsten er ikke bare en speiling av tiden og samfunnet. Virkelig kunst kan forandre samfunnet. Vi kan få en bedre utvikling hvis folk blir stimulert til å stå mer opp for sine egne følelser.

Samfunnet har lenge hatt ikke-kroppslige idealer, hvor de mest passive kunstformene har fått høyest status, fordi man har trodd at åndfullhet er lik passivitet. Slit var forbundet med lavere klasser. Å være passiv var et tegn på sosial status. I virkeligheten handler åndelig utvikling om å rense, styrke og forfine kroppens funksjoner. Når vi bruker kroppen, trener vi den til å kunne gi oss åndelige erkjennelser.

Å arbeide fysisk er deilig når man kan følge sine egne behov for avveksling og hvile. Gleden ligger i kroppen, og når vi beveger oss, aktiveres glede. Bevegelsene skaper rommet og tiden, og det er bevegelsene som skaper musikken. Det er ingen grunn til å skamme seg over kroppslighet. Det er viktig å gjenoppdage at bevegelse kom forut for alt annet i livet. Intellektet er bare et resultat av kroppens funksjoner. Kroppen har intelligensen i blodet, så å si, mens intellektet bare skjønner det det selv har tolket. 

Kroppen husker, sanser og forstår mye mer enn intellektet, fordi kroppen har så utrolig mange fine "lommer" til å lagre informasjon i, og så mange egenskaper i beredskap. Intellektet er bare på ett plan, som et ark med bokstaver. Cellene er bygd opp av DNA og RNA, som små hjerner i hver eneste celle. Disse besitter mer intelligens og lagret kunnskap enn det vi mentalt bruker i vårt hverdagsliv.

Ved å rense kroppen, revitalisere den, styrke den og trene den, vekkes disse små hjernene opp. Dermed opplever vi mer energi, kreativitet, oppfinnsomhet, humor og glede i det daglige. Mange forskere er nå opptatt av dette, og mange av Nijinskys erkjennelser er senere blitt bekreftet av vitenskapen. Erkjennelser som hans samtid ikke forsto – spesielt ikke velutdannede folk innen helsesektoren. Leger uttalte at de forsto hans genialitet, og det de ikke forsto kalte de for galskap. Kunstnere og realister forsto ham bedre.

I tidligere tider har fornuftens galskap og den protestantiske kirke utryddet undere, engler, magi og også dansens mystikk. Med støtte i vitenskapen er det nå håp om at vi skal greie å realisere de uendelige mulighetene dansen gir for moralsk utvikling og forskjønnelse av samfunnet, uten at uvitende makter får ofre noen av de fremste formidlerne av det guddommelige i kunsten.

Kjærlighet

For den som er unspoiled er selv et slangebitt et kjærlighetskyss. For den som er spoiled er selv et kjærlighetskyss et slangebitt.

- St.T.

Les mer om bevegelse i boken Naturlig bevegelse av Katy Bowman: