Da naturen var guddommelig

Kirkefedrene oppfattet naturen som en hindring som menneskene skulle overvinne. Men det fins miljøvennlig tenkning i senere europeisk filosofi som er verdt å grave fram igjen, skriver Jens André P. Herbener.

Ifølge Aksel Haaning, spesialist i religiøse natursyn og lektor ved Roskilde Universitet, oppfattet mange førkristne mennesker naturen som guddommelig. Det kom til uttrykk på forskjellig vis. Noen mente at den var fylt med guder og gudinner.

Andre fremhevet at den hadde en særlig ’guddomsvelde eller guddomskraft’. Andre igjen betegnet naturen som en gudinne, herskerinne, dronning, kort sagt som ’Den store Mor’, som var alle ting opphav og styrte alt.

Foregrepet av gresk filosofi erstattet allerede kirkefedrene denne eldgamle kosmiske oppfatningen av guddommelighet med en ikkekosmisk. Som Haaning betoner, var det maktpåliggende for dem å skille det guddommelige fra naturen. Og det guddommelige var etter deres oppfatning identisk med ’Gud’, den maskuline kristne treenighet som består av Faderen, Sønnen og Den hellige ånd.

Gud var ikke en iboende del av verden, men dens skaper og dermed forskjellig fra og hevet over den. Han ble for øvrig oppfattet som ren ånd. Kirkefedrene lovpriste riktignok naturen som uttrykk for Guds majestetiske ’underverker’ og ’skapekraft’. Men den var ikke guddommelig i seg selv. Dét er utelukkende Gud, som også er det eneste som må dyrkes. Som Klemens fra Alexandria understreket i det 2. århundre: «Jeg søker Gud, ikke Guds verk.»

Et par århundrer senere demoniserte Augustin dyrkingen av Moder Jord som ’Den Store Mors skjendige kult’. Han sa: «Gud og sjelen ønsker jeg å kjenne. Ikke noe mer, spør fornuften? Nei, intet over hode.» Dessuten tok han uttrykkkelig avstand fra den førkristne forestillingen om at kosmos var guddommelig.

Kirkefedrenes avvisning av naturens guddommelighet medførte uunngåelig en nedvurdering av den. Det fikk en hel syndeflod av konsekvenser. For det første ødela kristne misjonærer i stor stil førkristne hellige skoger og trær, om de så var hundrevis eller tusenvis av år gamle.

De kristne oppfattet naturen som en hindring som menneskene skulle overvinne for å nå sitt himmelske fedreland. Menneskene på Jorden var nemlig bare ’pilgrimsreisende’. Det paradisiske endemål lå hos Gud, utenfor verden. Ifølge Haaning ligger kimen til det mekaniske verdensbilde i alt dette. Han betegner det som «kronen på verket, en fullbyrdelse av et grunnleggende kristent prosjekt, nemlig å drenere naturen for ånd …»

Fremveksten av naturvitenskapen på 16-1700-tallet står dermed ikke i modsetning til kristen tenkning, men springer ut fra den. Noen av dens viktigste opphavsmenn, som René Descartes og Isaac Newton, oppfattet seg da også som kristne og det mekaniske verdensbilde som kristent. Dermed har kristendommen levert noen av de avgjørende mentalitetshistoriske mulighetsbetingelser for den moderne utnyttelsen av naturen. Og dermed også for dagens globale klimakrise.

En kristent betinget dualisme mellom naturen og det guddommelige har altså hatt dramatiske konsekvenser i historiens løp. I denne prosessen er ’det kristne, vestlige menneske’ blitt ’hjemløs i naturen’, poengterer Haaning. Men dualismen har ikke vært enerådende, understreker han. Dels har kristne vært tvunget til å inngå kompromisser. Det vil si: ta til seg hedenske skikker og overtrekke dem med kristen glasur. Dels har vesteuropeisk kristendom historisk rommet natursyn som avviker markant fra det mekaniske.

Fra 1100- til 1500-tallet fins det eksempler på naturfilosofiske strømninger «som ikke aksepterte kirkefedrenes og det tradisjonelle kristne skillet mellom skaper og skapning, mellom gud og verden, ja mellom ånd og natur». Her søkte man med andre ord å forene det som blant annet kirkefedrene med store konsekvenser hadde adskilt.

Tyngdepunktet i Haanings forskning er den detaljerte redegjørelsen for hvordan denne foreningen, overensstemmelsen, vekselvirkningen eller nytenkningen finner sted, ifølge fortrengte filosofihistoriske kilder: Fra det 12. århundres såkalte verdensbånd, som forbinder det skapende prinsipp med de skapte naturgjenstander, mennesket inkludert, til tanken om at en verdenssjel forbinder naturen, guddommen og mennesket i en ny enhet, som imidlertid ble fordømt av kirken så snart dens implikasjoner ble kjent.

Ufortrødent utviklet tanken seg videre, viser Haaning, i den hermetiske filosofi i renessansen. Den får ny pregnans med Giordano Brunos filosofi, som er en nitid gjennomgang av hvordan en synlig og ikkesynlig del av naturen gjennomstrømmer hverandre. Da Bruno ble anklaget og henrettet i år 1600, var det eksplisitt for denne naturtenkningen og ikke for overfladiske fornærmelser av den kristne troslære.

Viktige sider ved det moderne økologiske natursyn har forutsetninger og historisk bakgrunn i fortrengt europeisk filosofi. Kjennskap til dette kan inspirere til en nyformulering av vår forhold til naturen i det 21. århundre.

 Les mer om boken «Naturen er hellig», som teksten er hentet fra.