Hva la til rette for mishandling av naturen?

Filosofer er delte i synet på den økologiske krisens opphav, men en bevissthet som nedvurderer den sanselige verden har spilt en viktig rolle, skriver David Abram.  

Noen mener at et generelt utnyttende forhold til resten av naturen hører med til det å være menneske, og at menneskerasen fra starten har vært i krig med andre av jordens organismer. Andre vedgår at godt etablerte urkulturer ofte viser en merkverdig solidaritet med landjorden, og en grunnleggende respekt og ærefrykt for andre arter i området hvor de bor. Dette er kulturer som både er langt mindre og langt mindre sentraliserte enn moderne vestlig sivilisasjon.

De ser ut til å ha bevart et ganske stabilt eller likevektig forhold til lokale økologier gjennom lange perioder. De har høstet av jorden til livets opphold uten alvorlig å forstyrre dens evne til å gjenskape seg selv. Fruktbarheten og det blomstrende mangfoldet på det nordamerikanske kontinent fikk de første europeerne til å omtale området som opprinnelig og ubebodd villmark. Dette til tross for at kontinentet hadde vært bebodd av menneskelige kulturer i minst ti tusen år.

Innfødte folk har samlet, jaktet, fisket og bosatt seg i disse områdene over lang tid uten å skade kontinentets ville integritet. Dette undergraver troen på at mennesket av natur er dømt til å herje med de jordiske omgivelsene. Etter få århundrer med europeisk bosetting er imidlertid mye av den opprinnelige overfloden gått tapt. Den rike dyrebestanden er tynnet til et minimum, de mangeartede skogene er hugd ned, præriene er overbeitet, det rike jordsmonnet er tappet, og det rennende, klare vannet er blitt udrikkelig.

Den europeiske sivilisasjons forsømmelse av naturen og dens behov er åpenbart blitt fremmet gjennom en bevissthet som nedvurderer den sanselige virkeligheten, en bevissthet som forringer tingenes synlige og håndgripelige orden på vegne av en eller annen absolutt kilde som antas å eksistere hinsides, eller utenfor, den kroppslige verden.

Enkelte historikere og filosofer har konkludert med at hovedansvaret må legges til jødisk og kristen tradisjon, med sin transcendente Gud. Som bevis siterer de den hebraiske Gudens befaling til menneskeheten i Første mosebok: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorden!»

Andre tenkere har vendt seg mot den filosofiske tradisjonens greske opphav, mot Sokrates’ og Platons Athen, for å finne røttene til denne forakten for naturen. En lang linje av senere filosofer, fra Friedrich Nietzsche til vår tid, har prøvd å vise at Platons filosofiske distanse til verdens sanselige og foranderlige former bidro sterkt til en mistro til kroppslig og sanselig erfaring, og dermed til en fremmedgjøring fra den jordiske verden rundt oss. Platon hevdet at det sanselige kun er avskygninger av evige og rene ideer i et ikkesanselig rike, hinsides den verden som fremtrer for oss.

Så både de gamle hebreere og de gamle grekere blir beskyldt for å ha bidratt med mentale strukturer som legger til rette for mishandling av ikkemenneskelig natur. Begge disse gamle kulturene synes å ha sådd frø til vår tids fremmedgjøring. Den ene ved tilsynelatende å etablere menneskets åndelige eller religiøse herredømme over naturen, den andre ved å fremme et mer filosofisk eller rasjonelt skille mellom menneskets intellekt og den organiske verden.

Disse trosretningene hadde – eller de synes å ha hatt – en felles intellektuell distanse til det ikkemenneskelige miljøet lenge før den historiske sammenslutningen av hebraisk religion og hellenistisk filosofi i det kristne nytestamentet.

I alle andre henseender var de to tradisjonene svært forskjellige. De oppsto til hver sin tid og på hvert sitt sted, ut fra hver sine spesifikke begivenheter i fortiden. Bare én ting til hadde de til felles: begge var fra starten dypt inspirert av skriftlige kilder. De gjorde utstrakt bruk av den mektige og merkverdige teknologien vi kaller ’alfabetet’.

Les mer om boken «Sansenes magi», som teksten er hentet fra.