Bevissthet, kosmos og paradigmer

Vi i Flux er opptatt av hva bevissthet egentlig kan være, og hvordan det hele henger sammen i kosmos. Vitenskapen så langt står ofte fast i et paradigme hvor det materielle tillegges all verdi, og hvor alle forklaringer må reduseres ned til nettopp materie. Vi undres over hvorfor det er sånn. Derfor har vi også mange bøker i bokhyllen vår som omhandler nettopp disse temaene. En av dem er Revolusjon i vitenskapen, av Ervin Laszlo. I dag deler vi et utdrag fra denne boken:

 Det finnes en annen verden bak raritetene i dagens vitenskap og bak den fabel-aktige verden som avdekkes av frontforskere – en verden av helhet og mening som moderne vitenskap ikke har forholdt seg til. Det er en sammenhengende verden, nøye forbundet i rom og tid. Alt som skjer ett sted, skjer også alle andre steder; og alt som en gang skjedde, skjer til alle tider etterpå. Ingenting i denne verden er “lokalt”, det vil si begrenset til et bestemt når og et bestemt hvor. Alt er globalt, ja, kosmisk, fordi alt er utstrakt til alle steder og alle tider. Dette er innholdet i Holos, vitenskapens bidrag for det 21. århundret.

Holos er gresk og betyr “hel”. Det er roten i den populære forestillingen om holisme, et ord som for første gang ble brukt av den sørafrikanske filosof og statsmann Jan Smuts i boken Holism and Evolution fra 1927. Ved begynnelsen av det 21. århundret markerer dette ordet en ny milepæl i fremveksten av både vitenskap og sivilisasjon. De empiriske vitenskaper nærmer seg et holistisk paradigme for å kunne forstå naturen, livet og menneskesinnet, samtidig som andre kretser i samfunnet utforsker holistisk tenkning og levemåte. Dette er en høyst lovede utvikling. Det holistiske verdensbildet er uunnværlig for et interaktivt og gjensidig avhengig globalt samfunn hvor den enes liv og virke spiller over på den andres velferd. Samtidig er det avgjørende for en vitenskap som prøver å få orden på de mysterier og ugreiheter som plager den rådende oppfatning av verden.

[…]

Holos er et nytt begrep om verden, med dyp betydning ikke bare for vitenskapen, men for alle som søker å forstå mer av verden, livet og menneskesinnet. Det er ikke et bilde av separate ting og begivenheter, med utenforstående tilskuere som betrakter et upersonlig skuespill. Til forskjell fra dagens førende tenkning er det heller ikke et materialistisk verdensbilde. Det er verdt å huske at bare fire prosent av “stoffet” i kosmos består av materie som lages av partikler som kobler seg til atomer som kobler seg til molekyler som også kan kombineres til celler og vev i organismer som også kan koble seg sammen til økologiske systemer. Tanken om at alt som finnes i kosmos er materie i klassisk form og at all materie ble dannet i big bang og før eller senere vil forsvinne i sorte hull og kollapse eller oppløses på en annen måte, var en formidabel feiltagelse. Og troen på at bare vi får vite hvordan materien oppfører seg, vet vi alt! – en tro som deles av klassisk fysikk og marxistisk ideologi – var særdeles pretensiøs. Slike synspunkter er definitivt avlegs. Universet er fylt av ting som klassiske vitenskapsmenn, ingeniører og marxister aldri har tenkt på. Og mye av dette er merkeligere enn science fiction-forfattere noen gang klarte å forestille seg.

Men det mest forbløffende ved denne verden er ikke bare at materien ikke er grunnleggende. Det virkelig fornyende er at alt blir aktivt og gjensidig informert – bokstavelig talt inn-formert – av alt annet- Dette igjen er strengt tatt ikke en ny oppdagelse, men gjen-oppdagelse. Vi finner for eksempel at hinduistisk kosmologi formidler en slik fremstilling gjennom Indras nett. I denne veven reflekteres glansen fra hver eneste krystallperle i de alle de andre perlene, og glansen fra det hele reflekteres tilbake til hver perle.

Konstant, subtil og gjensidig informasjon gir oss et fornyet perspektiv på kosmos, liv og tanke.

[…]

Er bevissthet noe som er begrenset til oss mennesker og kanskje andre livsformer på Jorden, eller er det noe som også finnes andre steder i kosmos?

Utviklingen av karbonbasert liv på egnede planeter er nødt til å ta millioner og ikke milliarder av år. Under særlig gunstige forhold vil det kunne lede til høyt utviklede organismer med godt utviklet hjerne og nervesystem. Da vil organismene trolig også ha en utviklet bevisshet. Det foreløpige svaret på spørsmålet vårt blir derfor ganske greit: Overalt hvor livet har nådd et visst nivå i evolusjonen, vil det trolig være knyttet til bevissthet – og hvis det er tilfelle, finnes bevissthet mange steder i kosmos.

Men spørsmålet er ikke uttømt med dette. Bevissthet kan også eksistere på dypere og mer omfattende nivåer. I motsetning til hva man ofte tror, er bevissthet ikke begrenset til mennesket. Det finnes ikke noe godt empirisk grunnlag for å hevde at bevissthet er et produkt av hjernen. Klinisk og eksperimentelt materiale forteller oss bare at hjernefunksjon og bevissthetstilstand er korrelert, det vil si tilknyttet hverandre, slik at når hjernefunksjonen opphører, opphører også bevisstheten – vanligvis. (Det finnes unntak: I en del veldokumenterte tilfeller har pasienter – blant dem pasienter med hjerteinfarkt – hatt detaljerte og nøyaktig gjenfortalte opplevelser mens deres EEG viste fullstendig opphør av hjernevirksomhet.) Forskningsmaterialet sier ingenting om hvordan menneskehjernens nettverk av nevroner skulle være i stand til å skape de kvalitative inntrykk og fornemmelser som utgjør vår bevissthet! Forsøk med MRI (magnetic resonance imaging) viser at når visse tankeprosesser finner sted, er de assosiert med stoffskifteforandringer i bestemte områder i hjernen. Men de viser ikke hvordan hjernecellene, som produserer proteiner og elektriske signaler, også kan produsere fornemmelser, tanker, følelser, bilder og andre elementer av bevissthet. 

Hva tenker du? Er bevissthet noe som etterhvert vil kunne spores fysisk i hjernen, eller er det noe mer? Har bevisstheten kosmisk opprinnelse? Og hvordan vil vitenskapen utvikle seg? Del gjerne dine tanker i kommentarfeltet!

Du finner dette, og mye mer, i boken Revolusjon i vitenskapen, av Ervin Laszlo.