Å feire livet

Om du skal til San Fransisco er det verdt å ta et besøk innom Glide memorial chuch.

Jeg dro dit ene og alene fordi jeg har hatt et ønske om å oppleve kirkegospel. Og kirkegospel ble det, med blandet kor som vaiet rytmisk, en liten og spe kvinnelig dirigent med stor styrke i kropp og armer, vakker stemmeprakt på solister, og folk rundt meg som faktisk sa høyt «Amen» og «Praise the lord» – akkurat som på film. Minneverdig.

Det som gjorde mest inntrykk var det gode varme håndtrykket jeg fikk da jeg entret kirken, av en frivillig som ønsket velkommen. Min nabo luktet gatehjem, hadde flekker på klærne og dro en kam i slow motion gjennom håret, slik vi gjør nå vi er påvirket av noe.

Mannen på balkongen som sto og danset gjennom hele timen vi var der. Den unge franske gutten som helt sikkert var dratt med av foreldrene for å oppleve dette, og som ikke kunne komme seg fort nok ut derfra etterpå. Den vakre unge mørke piken på raden foran meg, som hadde på seg en kjole i klar turkis med hatt til, og som var kjæreste med den flotte solisten. Den gode klemmen jeg fikk av en liten tett fyr som var kledd i alle regnbuens farger.Det jeg fornemmet var at her var det plass for alt, selv det jeg ikke liker. Det likte jeg. Det er det som må til. Mye mer. Overalt.

Glide har mange forskjellige programmer innen vekst og lederskap. Historien går tilbake til 1929, hvor filantropen Lizzie Glide kjøpte en tomt i krysset av Ellis og Taylor Street og bygget kirken. I 1960-årene kommer unge Cecil Williams inn som et fyrverkeri. Han gjør bokstavelig talt døren høy og porten vid, og gjorde Glide til et sted for politikk og demonstrasjoner, åndelig vekst og oppstart av det verdensberømte koret Glide ensemble – blant mye annet.

Glide jobber for å endre gamle, destruktive væremåter og skape nye gode. Alle blir sett og kjærlighet blir feiret. Et enkelt budskap går ut til folk av alle raser, klasser, kjønn, alder og seksuell orientering: kjærlighet, aksept og medfølelse.Les mer på www.glide.org