Men så føl eierskap da, mann!

Mange tror nok at hjerneaktiviteten hos en lærer i ferien er på nivå med en gjennomsnittlig snegle eller et annet vegeterende, virvelløst vesen. De skulle bare ha visst i hvilken grad episoder og hendelser fra skoleåret avspilles i hjernen, hvordan det funderes over nye innfallsmetoder og prosjekter og hvordan det leses og studeres. Her er naturligvis ingen pålagt denne aktiviteten, men et uhorvelig stort antall lærere er opptatt av å forbedre undervisningen sin.

Derfor ankommer mange lærere første planleggingsdag med sitrende sinn bak den solbrune framtoningen. Energinivået er som hos en toåring i ballbingen og motivasjonen helt nylaminert. Kanskje er det akkurat i år at undervisningen treffer selv de mest underytende, resultatene vekker oppsikt utenfor Schengen og den tørre humoren finner sitt rette publikum. Virketrangen og ønsket om å komme i gang fyller derfor auditorier, aulaer og kantiner over det ganske land.

Men om det pedagogiske skipet er lastet med gull blir det ofte torpedert før sjøsetting. For etter rektors hyggelige velkomst og ønske om et framgangsrikt år for lærere og elever, tas det tunge skytset fram. Ingen må vel tro at det soves i direktorater, fylkeskommunale møterom eller i skolenes ledelseskorridorer mens det er ferie.

For når rektor tar ladegrep og Powerpointen retter sin finger mot arbeidsstokken, må enhver form for motivasjon knele. Ja vel, så har det kommet et par direktiver som krever mer dokumentasjon i enkelte tilfeller. Ja vel, så er det nye fraværsregler man må sette seg inn i. Det går fint. Men så kommer det: Utallige, usynlige prosjektgrupper har jobbet til langt utover deadline og kompetanse for å knekke ut nye, geniale metoder som skal revolusjonere skolen litt. For å befeste sin genialitet (og skjule tilkortkommenheten) har de kommet opp med nyord som skal beskrive en kjent virkelighet på en omtrentlig, småjålete måte. For å skjule at genialiteten egentlig dreier seg om velformulerte fantasifostre, beskrives metoden i generelle vendinger og unngår enhver form for konkretisering.

Pliktoppfyllende og med alle gode hensikter intakt gjør rektor sitt beste for å selge inn den svært så luftige materien til en forsamling som nå seiler rundt på de sju hav, rent mentalt. Og hvordan får man implementert det ubrukelige hos umotiverte medarbeidere? Jo, man setter de til å reflektere i grupper. Vinneroppskriften som grupperefleksjon kommer med, er at man tvinger fram godvilje fra et kompetent fellesskap, som vrir og vender på formuleringene til det plutselig dukker opp noe klokt og velartikulert (som et tilfeldig biprodukt av prosessen). Her er det en fordel at sekretæren er en lyrisk ordalkymist. Så kan man sende produktet videre slik at ledelsen kan ta med seg de gode innspillene videre i prosessen (dvs samle de inn og lagre de i en egen mappe til det går over).

Her har man gjort noe viktig: Man har per definisjon følt eierskap til prosessen. Som en hovedregel kan man si at man har vært en dårlig medarbeider (men god motarbeider) hvis man har gått gjennom planleggingsdagene uten å føle eierskap.

Nå kan det vel kjennes ut som det verste er over og man kan starte på med det man egentlig ønsket å jobbe med, men så er jo alle dataprogrammer oppdatert siden sist – og er man ekstra heldig får man et helt nytt som skal erstatte de gamle. Og da går de planleggingsdagene.

Dette scenarioet er selvopplevd, men heldigvis ikke nå. På min skole er det tatt grep og det er lagt inn luftige rom til at lærerne faktisk får brukt tiden til det viktigste. Planleggingsdagene kan brukes til planlegging. Med andre ord stoler ledelsen på at vi faktisk er kompetente nok til at vi selv klarer å gjøre jobben uten innblanding. Med slike grep er det lett å opparbeide genuint og ektefølt eierskap til egen skole, fra øverst til nederst.

God skolestart, alle lærere!