Blir du holdt for narr?

Finnes det noe så innlysende at det er hevet over tvil? Kan det ikke hende at livet bare er en drøm, eller at verden bare er en illusjon? Disse ideene er nok ganske skrudde. Men de lar seg tenke. Det i seg selv viser at det er mulig å tvile på at den fysiske verden eksisterer.

Andre ideer, derimot, virker så klare og innlysende at de må være sanne. Om du er våken eller sover, for eksempel. Og at 2 + 2 = 4. En trekant må ha tre sider uansett om det finnes trekanter i verden eller ikke, ja uansett om verden finnes eller ikke.

Men hva om du blir holdt for narr? Av Gud, eller en mektig ond demon. Kunne ikke en slik ond ånd fått deg til å tro at det som er usant, opplagt er sant? Har vi ikke hørt om folk som under hypnose teller til 10 uten å merke at de hopper over 7? Og hva med han som i drømme hørte klokken slå fire slag og som tenkte med seg selv: “Så rart. Klokken har slått ett fire ganger!”

Hvis det kan finnes en ond demon, er det overhodet noe som kan være hevet over tvil?

Kilde: René Descartes, Meditasjoner (1641), Første meditasjon [oversatt til norsk av A. Aarnes (Aschehoug 1980)]

Filosofer har for vane å sette søkelys på noe vi alle tror vi vet, og så argumentere for at vi kanskje ikke vet det likevel. Naturlover, den fysiske verden, Gud, godhet, andre personer, rettferdighet, tid – alt dette har filosofer argumentert for at vi kanskje ikke har noen viten om.

For å kunne gi slike dyptgående skeptiske argumenter, må filosofen bruke det eneste hun ikke er i posisjon til å tvile på, nemlig sin egen evne til å tenke rasjonelt. Man kan for eksempel tvile på at tiden eksisterer fordi den tradisjonelle forståelsen av tid inneholder selvmotsigelser som bryter med grunnleggende logiske prinsipper. Ingenting i vår målbare verden kan, for eksempel, både eksistere og ikke eksistere samtidig. Det er evnen til å gjenkjenne slike logiske selvmotsigelser som gjør at filosofen kan argumentere og begrunne sin tvil.

Men hvis vi villedes av en mektig demon – en mulighet som først ble foreslått av den franske filosofen René Descartes på 1600-tallet – så kan det jo hende vi tar feil når vi antar at disse grunnleggende logiske prinsippene er sanne. For oss virker de kanskje opplagte og innlysende, men for en som er hypnotisert oppleves det nok som like opplagt og innlysende at 8 følger rett etter 6. Og i drømme kan det virke opplagt og innlysende at klokken har slått ett fire ganger, mens vi alle ’vet’ at den har slått fire én gang.

Ideen om en villedende demon er ikke særlig realistisk, men samme type tvil kan oppnås også på andre måter. Kanskje vi rett og slett er gale og derfor ikke legger merke til at andre opplever virkeligheten annerledes enn vi selv gjør. Eller kanskje evolusjonen har utrustet hele menneskeheten med feilaktige logiske prinsipper. Kanskje vi er bedre egnet til å overleve hvis vi mener at visse usannheter er ’åpenbart sanne’. Demonen er kanskje en genetisk kode nedlagt i vår DNA.

For å kunne gi en vurdering av dette tankeeksperimentet, må vi stole på nettopp det som eksperimentet er ment å sette spørsmålstegn ved, nemlig vår evne til å gi gode argumenter. Det er dette som gjør tankeeksperimentet så genialt: Det er bare ved å gi så gode argumenter som mulig at vi kan gi en vurdering av om vi er i stand til å gi gode argumenter. Den tenkeevne vi er ment å bedømme kan vi altså ikke distansere oss fra og anlegge en nøytral synsvinkel på. Det vil være som å ha et sett med vekter som vi ikke stolte på, og så prøve å bruke disse vektene til å teste om de er til å stole på.

Kanskje det er dét vi kan lære av dette tankeeksperimentet, at vår evne til å tenke må tas for gitt for at seriøs tenkning overhodet skal være mulig. Vi kan tvile på at et gitt resonnement er riktig, ved å tenke nøye over det. Men vi kan ikke tvile på at selve tenkeevnen er til å stole på. Det beste vi kan gjøre er å si at fornuften ser ut til å fungere som den skal. Er dette et godt nok forsvar for fornuften? Eller er det en fallitterklæring?