Hvordan ser fargen blå ut?

Det Gøran ikke vet om fargen blå, er ikke verdt å vite. Han er en vitenskapsmann som har viet sitt liv til å analysere fargen blå. Han kan fortelle deg hvorfor grønt og gult blir blått, hvorfor blåveisen er blå, hva blåfargen symboliserer for kineserne, og så videre i det uendelige. I seg selv ville ikke dette vært så uvanlig om det ikke hadde vært for at Gøran er helt fargeblind. Han kan overhodet ikke se farger. Hans verden ser ut som en svart-hvitt film.

Men det skal det nå bli slutt på. Det er ikke øynene som sådan Gøran har problemer med; det er overføringen av signaler fra øynene til hjernen. Og nevrokirurgien er nå så avansert at slik fargeblindhet kan kureres. Gøran vil snart for første gang kunne se verden i farger.

Før operasjonen visste Gøran enormt mye om fargen blå. Men det var kanskje noe han ikke visste. Én ting vil han i hvert fall snart finne ut, nemlig hvordan fargen blå ser ut.

Kilde: Frank Jackson, ’What Mary Didn’t Know’, gjengitt i The Nature of Mind, D. Rosenthal, red (Oxford Univ. Press, 1991)

Opplyste mennesker i våre dager har ofte lite til overs for tanken om at kropp og sjel er to ulike typer ting som samhandler på en mystisk måte. Ideen om en immateriell sjel som på en mystisk måte ”bor i” kroppene våre anses som utdatert, usannsynlig og antivitenskapelig.

Men for å komme fram til en idé som er riktig, er det ikke nok å forkaste en som er feil. La gå at kropp og sjel ikke er to ulike ting. Hva skal vi da si om dem? Et nærliggende alternativ er å si at det finnes bare én slags ting, nemlig materie, og at alt som er, inkludert ’sjelen’, er laget av dette. Det spiller ingen rolle i så måte om denne ’materien’ viser seg å være energi eller ørsmå atomer. Poenget er følgende: Hva nå enn stoler og stjerner er laget av, så er alt annet laget av det samme.

Det er kanskje riktig. Men vi må ikke gå for raskt fram. Selv om det finnes bare én type ’materie’, kan det godt hende at verden ikke kan forklares bare ved hjelp av fysiske begreper. Det er her Gørans historien blir relevant. Som vitenskapsmann vet Gøran alt om fargen blå, forstått som et fysisk fenomen. Likevel vet han ikke hvordan fargen blå ser ut, hvordan den oppleves. Denne opplevelsen av blå kan ikke utledes av noen vitenskapelig forklaring på fargen blå. Vitenskapen er objektiv og kvantitativ, mens alle mentale erfaringer – inkludert sanseinntrykk – er subjektive og kvalitative. Dette ser ut til å bety at ikke engang en uttømmende vitenskapelig forklaring kan forklare alt som skjer i hodene våre. Det mentale lar seg ikke ’redusere’, som filosofer sier, til det fysiske.

Dette er en utfordring for posisjonen skissert ovenfor. Kan man hevde både at alt som finnes er materie og at det som skjer i hodene våre ikke kan forklares materielt? Har vi unnsluppet de tradisjonelle problemene med forholdet mellom kropp og sjel bare for å havne oppi like store vanskeligheter?

Hva tror du Gøran vil si? Kanskje at det er forskjell på hvordan ting er og hvordan de oppleves. Vitenskapen har å gjøre med det første men ikke det siste, ettersom man kan vite hvordan ting er men ikke hvordan de oppleves. Det høres rimelig ut. Gøran vet jo alt som er å vite om hvordan fargen blå er, uten å vite hvordan den oppleves. (Han vet selvsagt hvordan han selv opplever fargen blå, nemlig som en bestemt gråtone, men ikke hvordan folk flest opplever den).

Når Gøran ser farger for første gang, vil han oppleve verden på en annen måte. Betyr det at han dermed lærer noe nytt om verden? Det er kanskje naturlig å si at han etter operasjonen ’vet’ hvordan blå ser ut. Men bør vi stole mer på denne ’naturlige’ opplevelsen enn på vitenskapens og filosofenes distinksjoner?