Hvor kommer ditt natursyn fra?
Hver kultur har sitt natursyn, bakt inn blant holdninger, språkbruk, mytologi og sosiale normer. Av og til er natursynet åpenbart, som når vi stolt viser frem geitosten fra mer eller mindre frittgående dyr til turister i den norske fjellheimen. Andre ganger ligger det ikke fullt så klart oppe i dagen, som når vi sier at noen oppførte seg som et villdyr eller var sleip som en ål – og det å bli behandlet som en hund er sjeldent bra. Isteden må vi behandle både dyr og mennesker humant.
Kulturen vår gjenspeiles i språket vi bruker, og det pågår alltid en diskusjon om hvilke ord og begreper det er greit å bruke om kjønn, rase, religion og legning, om hva ordene egentlig betyr og om hvilken symbolikk som dypest sett ligger i dem.
Hva vil vi finne om vi begynner å bruke de samme analytiske metodene på ytringer om naturen?
Kan det være at vi vil finne holdninger til natur, dyr og planter som vi ikke visste at vi hadde?
I så fall er det nettopp disse holdningene vi formidler til neste generasjon.
Forskerne har lenge antatt at mennesket alltid, på et gitt tidspunkt i sin utvikling, vil innta et antroposentrisk verdenssyn der man ser mennesket som verdens midtpunkt. Før eller siden vil man miste barnets empati med andre levende skapninger, mente de, og barnet vil isteden begynne å se verden som et mekanisk verk som kun er til for å tilfredsstille menneskets behov.
Denne hypotesen viser seg å være feil, i alle fall om vi skal tro forskere fra Northwestern University i Illionois, USA. De har nemlig kommet frem til at det slett ikke er gitt at mennesker begynner å se seg selv som jordklodens midtpunkt når de blir store nok til å resonnere på egen hånd. Snarere tror de at natursynet er noe som dannes og påvirkes av kulturen vi vokser opp i.
Det er altså vår kultur som skaper natursynet, uavhengig av om det er åpenbart eller ligger mer i det skjulte.
Religionshistoriker Jens André P. Herbener ga tidligere i år ut boken Naturen er hellig, hvor han går gjennom hvordan vår kulturs natursyn har utviklet seg på grunnlag av rådende filosofi og religion gjennom tidene. Her forteller han oss blant annet hvordan Descartes har påvirket vårt syn på dyrene, og hvordan bibelens tanker om mennesket som forvalter av skaperverket har påvirket hvordan vi ser oss selv i forhold til naturen. Om du vil vite hvordan de store religionene og den allmenne kulturen har formet og former vårt natursyn som det jevnt over fremstår i dag, så kan du lese mer om det hos Herbener.
Den vestlige kulturen er likevel ikke ensartet og monoton. Vi har alltid hatt subkulturer og ulike religiøse grupperinger som har sine egne holdninger og trosbekjennelser, og vi har ikke-vestlige innvandrere som også setter sitt preg på både språk og kulturelle produkter. Dessuten har vi ulike opphav, selv om vi skulle være etnisk norske. Om du har samiske aner, vil du kanskje bære med deg en litt annen kulturell arv enn hvis dine forfedre kommer fra en bondefamilie på østlandet. Kanskje ikke. Det kommer an på hvilke underliggende og åpenbare holdninger som har blitt formidlet til deg, og hvilke impulser du selv har oppsøkt på ferden dit du er i dag.
Spørsmålet til ettertanke i dag er derfor:
Hvor kommer nettopp ditt natursyn fra?
Hvem og hva er det som har påvirket deg? Og hvordan gjenspeiles det i ordene du bruker?