Hvilket perspektiv velger du?

Jakob hadde i mange år drømt om å bygge en maskin som gjorde det mulig å se ting fra et absolutt overordnet perspektiv. Så å si fra Guds synsvinkel kunne han da oppleve sin egen plass i universet. Nå sto han klar til å teste maskinen, men ble plutselig i tvil om det hele kunne være en kjempetabbe. Det var et science fiction program på 1990-tallet som hadde satt ham på ideen. Der var folk blitt aldeles knust av å innse hvor ubetydelige livene deres var i et større perspektiv.

Jakob hadde jukset litt. Gjennom hans maskin ville alle se det samme. Han hadde tenkt at dette var greit fordi alles liv var like ubetydelige. Hele tiden mens han jobbet på maskinen, hadde han tenkt at dette ville han takle. Sisyfos, for eksempel, var for alltid dømt til å rulle en stein opp på et fjell bare for å se den rulle ned igjen. Og han holdt ut, gjorde han ikke? Hvorfor skulle ikke da Jakob takle å innse hvor absurd ubetydelig han selv var? Hvorfor skulle dette knuse ham?

Likevel følte han seg ganske nervøs. Ville han virkelig orke dette? Vel, det var bare en måte å finne det ut på …

Kilde: Douglas Adams, Restauranten der universet slutter [oversatt av A. Berggren og S. Knudsen (Kagge 1999)]

Som tankeeksperiment er det absolutt overordnete perspektiv motstridende. På den ene side inviterer det til å forestille oss hvordan det vil fortone seg, men på den annen side er hele poenget med et slikt tenkt utkikkspunkt at det er umulig å forestille seg.

I boka The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy, som denne historien er inspirert av, opplever en person ved navn Zaphod Beeblebrox dette eksperimentet. Zaphod blir ikke gal. Han går rolig ut av maskinen og slår fornøyd fast at han nå har fått bekreftet at han er en kjernekar. Det er uklart om Zaphod virkelig har fått se et korrekt bilde av den rolle han spiller i universets historie. Kanskje han ble presentert for et fordreid bilde. Ville han tålt å se seg selv totalt utenfra?

Vel, hvorfor ikke? Hva betyr det egentlig å være en betydningsfull person? Det avhenger jo helt av hvilken sammenheng man ser det i. Det er nok riktig at det sjakkparti du og faren din spilte i fjor er ubetydelig i sjakkhistorien, at det er uten betydning for menneskehetens historie hvem som vinner ’Idol’, og at det for universet som helhet kanskje ikke spiller noen rolle hva som skjer på jordkloden. Men det betyr ikke at ting har betydning bare i den grad de gir gjenklang i hele universet. Den som dømmer sitt liv etter en slik standard – som altså i praksis utsetter seg for Jakobs maskin – kan ganske enkelt sies å bruke feil målestokk på sitt eget liv.

Tenk hvor mye som avhenger av øyet som ser. Zaphods ego er enormt. Derfor er det ikke sikkert at han ser det samme som andre ser, når han går inn i maskinen. Andre kan bli fortvilet over hvor betydningsløse de er. Men Zaphod ble kanskje fornøyd av å oppleve at han som er så liten, kan være så viktig.

På dette punktet begynner selve ideen om en slik maskin å bli selvmotsigende. Maskinen er ment å vise hvor betydningsløs man faktisk er, men dette er ikke et faktum som kan demonstreres. Vi kan vise hvor viktig en person er i en viss sammenheng. Vi gir for eksempel fotballspillere karakterer som viser hvor viktige de er for laget. Men vår egen betydning kan bestemmes på et utall måter og ingen av disse er mer objektivt riktige enn de andre. Tenk bare på alle de som vil ofre penger og suksess for å få være sammen med sin elskede – hvor de også selv blir elsket. Hvilken rolle spiller det for dem at deres kjærlighet i det store og hele knapt er en parentes i verdenshistorien? De selv er det aller viktigste for hverandre. Og det er nok.