God jul da, lizm

Til glede eller fortvilelse – det nærmer seg jul.

Denne litt merksnodige høytiden som skal feires så inni granskauen heftig. Her skal det fråtses og livet skal leves og nytes som om hver og en av oss var på oppløpssida til livet sjøl.

For lærerne er ofte jula en høytid som møtes med høye skuldre og svette smil. Rettebunkene tiltar voldsomt i volum og den indre gløden har lett for å avta i samme takt. Det er fint å være lærer, men retting er ikke akkurat manna fra himmelen for en småpint førjulssjel.

Heldagsprøveaktiviteten er ikke nødvendigvis å spille på livets hjemmebane for elevene heller. Det er ikke få som bekymrer seg og har et farlig høyt stressnivå i denne tida. Mange ønsker sterkt å prestere godt på disse prøvene, fordi de vet at de teller mye. Så derfor sitter de time etter time for å trene seg på å yte maksimalt på prøven. Dessverre er gjennomføringen av heldagsprøvene (og eksamen, for den del) slik at den trener opp egenskaper elevene ikke får bruk for senere i livet. Det er vel et fåtall der ute i virkeligheten som jobber alene flere timer i strekk under overvåkning, uten å kunne vurdere informasjon fra andre kilder og uten å kunne prate med andre. I matematikk forekommer det også dessverre virkelighetsfjerne og irrelevante problemstillinger. Men det er ikke noe nytt at det er sånn.

De fleste husker vel med gru tilbake på egne skoleopplevelser når det gjelder tentamen og eksamen. Det er ikke måte på hvor alvorlig det er. Det er fort gjort å krisemaksimere eventuelle følger av å ikke levere gode diktanalyser eller løse differensiallikninger. Herfra kunne det gå i ganske bratt nedoverbakke, man kunne risikere å plutselig begynne å røyke både det ene og det andre eller enda verre ting; henge gatelangs og plutselig finner man seg ropende ukvemsord til gamle damer og vinglesyklende med alt for mange plastposer på styret. Da er man dømt til å dø ensom og ulykkelig, og det planlagt innholdsrike, talkshowglamorøse livet forblir en drøm.

Enn så lenge må vi nok leve med at prøveformene er halvmilitære i formen og at temaene er unntaks interessante med tanke på virkelighetens verden. Men det er håp i sikte. Får galskapen vare lenge nok, vil en endring tvinge seg fram. Med tanke på all den kompetansen, innovasjonen og klokskapen som befinner seg i skolen, så er utvikling uunngåelig. Dessverre vil deler av elevmassen fremdeles prestere seg halvt i hjel i jakten på det fullkomne liv – og den psykiske helsen blant ungdom fremdeles være et tema uansett hvor mye olje vi klarer å pumpe opp.

I så måte kan det kanskje være verdt å la jula bli noe mer enn den der vulgære, korttenkte kjøpefesten i verdens mest bortskjemte hjørne. Eller den intensive likes-festen for usikre sjeler som trenger bekreftelse på at de har et liksomlykkelig liv.

For jula er jo først og fremst en mulighet. Til å slå av planleggings- og prestasjonshodet, mobilen og virketrangen – og oppsøke blikkontakt med mennesker som betyr noe for en. Og være et godt nok, eksisterende menneske.