En balanse mellom økonomi og velvære er mulig

Den verdenen vi lever i er på mange måter en konstruert ting. Nesten alt du ser rundt deg, har på et eller annet tidspunkt hvert en eller annens idé. Sofaen du kanskje sitter i nå, er for eksempel et produkt av noens tankeverden. Det samme er bordet, tallerkenene, koppen din og gulvmatta. De mer abstrakte tingene, som arbeidsplassen din eller barnehagen du har barna i, er også konstruert av noen, en eller annen gang. Og det samme gjelder hele den strukturen som utgjør vårt samfunn. Den tilværelsen vi vaker i hver eneste dag, er bare en av mange mulige virkeligheter vi kunne hatt. Vi kunne like gjerne hatt en annen virkelighet, om noen andre hadde kommet på en annen idé og utviklet den isteden for den vi ser manifestert her og nå.

Dette betyr også at vi ikke trenger å ta det vi kjenner som “virkelighet” som noe som er gitt og forutbestemt. Velferdssystemet, for eksempel, kan omformes til å fungere på en annen måte – og burde kanskje, om vi skal tro historiene vi hører om NAV. Og på et mer globalt nivå, kan vi på samme måte se på våre ideer om arbeidslivet og om økonomi generelt.

I dag inviterer vi deg med på et tankeeksperiment, og ber deg se for deg en verden som er tuftet på andre prinsipper enn at penger betyr lykke. Vi ber deg se for deg at det kan finnes andre fordelingsmekanismer og at penger bare er et middel for at alle mennesker kan oppnå faktisk og reell lykke, i motsetning til å være fanget i et hamsterhjul av forbruk, kjøpspress og stress.

Det følgende er hentet fra Per Espen Stoknes’ bok Penger og sjel: En ny balanse mellom finans og følelser

Tiden inne for Brutto Nasjonal Lykke – BNL?

Hvis den konvensjonelle økonomien har vært mest opptatt av vekst i velstand (målt som vekst i bruttonasjonalprodukt, BNP), så er den nye økonomien mer opptatt av vekst i livskvalitet og lykke. Kanskje vil samfunnet i 2030 være mer opptatt av utviklingen i BNL enn i BNP, som indikator på velferd?

Lykkeforskningen har begynt å slå rot i stadig fler tenketanker og politisk-økonomiske miljøer. Strategienheten ved statsministerens kontor i England laget for noen år siden en rapport basert på denne nye tenkningen. Sentrale engelske politikere snakker om å lansere GWB – General Well-Being. Hvilke konsekvenser vil dette få, og hvor? Tre områder peker seg ut: arbeid, skattemodeller og nye styringsmodeller.

La oss begynne med arbeidets egenverdi. Hvis det er menneskelig utvikling vi ønsker og ikke enda mer materiell velstand, så er meningsfylt arbeid en hovedarena. Arbeidsplasser med rom for læring og kreativitet øker vår 1) kognitive kompleksitet, 2) selvrespekt og 3) opplevelse av personlig kontroll – tre kjernepunkter i menneskelig utvikling. Samtidig motvirker disse tre stress, tillært hjelpeløshet og ytrestyrt selvevaluering – tre velkjente bidrag til redusert velvære og lykke. I arbeidsmarkedet lærer man egenskaper det ikke er mulig å utvikle som konsument. En aktiv velferdspolitikk vil derfor tilrettelegge for mer læring og kreativitet i alle jobber, og derved inkludere flere i den “kreative klassen”.

Her har fagforeningene i velstående land en spesiell utfordring. Det er lett å henge fast i den gamle rollen med inntektsøkning som hovedmål. Dermed pusher de i retning av mer avhengighet hos oss lønnsfikserte. Blir fagforeningene derimot mer opptatt av velferd i en ny betydning, vil det gi liten mening å fortsette å kjempe for en stadig høyere lønn sammenlignet med andre grupper. I lys av den nye kunnskapen øker dette forekomsten av sosial sammenligning og bidrar dermed direkte negativt til medlemmenes velvære!

Det kunne vært et hovedmål for fagforeningene å tilrettelegge for flere og mer meningsfylte arbeidsplasser med mer rom for kreativitet. Videre bør man ta avstand fra prestasjonsbaserte lønnssystemer. Disse øker stress og sammenligningseffekter, og reduserer som oftest selvrespekt og motivasjon. de er også bedriftsøkonomisk tvilsomme.

Det tradisjonelt politisk venstre kan ut fra dette argumentet tone ned kravet om økonomisk likhet mellom forskjellige grupper. For det første bedrer ikke økt inntekt (utover et visst nivå) livskvaliteten spesielt mye. For det andre er subjektivt velvære allerede jevnere fordelt enn hva inntekten er.

En annen viktig konsekvens av den nye velferdsmodellen er nødvendigvis endringer i beskatningen. Dette går på tvers av det tradisjonelt politiske høyre. Vi har sett at konsum har liten effekt på subjektivt velvære. Arbeidsledighet reduserer derimot velværet kraftig. Det skulle tilsi en generell overgang fra skattelegging av arbeid (særlig gjennom arbeidsgiveravgift) til økt skattetrykk på energikrevende konsum. Velferdseffekten av dette faller sammen med miljøhensyn og støtter sterkt opp under ideen om grønne avgifter. Systemet er i høy grad modent for revisjon, men nå under en overskift om menneskelig utvikling og velvære og i sammenheng med dette: flere gode arbeidsplasser og mindre energikrevende konsum.

Vi har sett at stadige inntektsøkninger skaper avhengighet og gir skjulte kostnader gjennom økt sosial sammenligning. Når noen får en sterk økning i inntekt er det som de forurenser omgivelsene. Naboer og bekjente får lyst til å drepe kua deres. Det er all grunn til å prøve en annen skattemodell for å fremme velvære og redusere negative effekter. Vi kunne låne en velprøvd modell fra forsikringsselskaper, hvor kundene belønnes når bilen sjelden kræsjer. De får bonuspoeng og progressivt høyere rabatter på premien. Kanskje vi skulle prøve et skattesystem med bonus til folk med stabil inntekt? Hvert år med samme (inflasjonskorrigerte) inntektsnivå øker bonusen din. Skatten går ned, og du sitter igjen med med mer penger uten at inntekten øker. Jo lenger du står på samme nivå, desto lavere skatt får du. Går skattbar inntekt opp en klasse, mister du bonus. Dette vil motvirke avhengigheten av lønnsøkning og ligne på skattelegging av hyppige bilkræsj eller forurensning. På økonomispråk: man skaper incentiver som reduserer sosiale eksternaliteter i forbindelse med lønnsøkninger i arbeidsmarkedet.

En tredje og mer grunnleggende konsekvens er nødvendige endringer i økonomisk teori, offentlige styringsmodeller og nasjonale regnskap. Dette er for stort til å dekke her, så vi skal bare gi noen stikkord og komme tilbake til temaet i Del III. Det sentrale poenget ligger i hvordan vi måler nasjonal velferd. BNP ble opprinnelig utviklet på 1930-tallet for å analysere endringer i arbeidsledighet, men er siden kapret til å bli et tvilsomt mål på nasjonal velferd, slik at nasjoner kan sammenlignes og konkurrere mot hverandre. Politikere i posisjon tar æren for velstandsøkning (BNP opp) i sin periode, mens opposisjonen anklager de sittende for uansvarlig politikk (da er ingenting bedre enn nedgang i BNP-vekst). Midler til analyse er blitt et mål i seg selv, med vekst i BNP som den hellige gral – ett mål som skal samle nasjonen. Dette er en trist historie om et begrep på avveier, sier økonomen Richard Layard ved London School of Economics, og skynder seg å tilføye at de fleste reflekterte økonomer ser mange svakheter ved BNP som velferdsmål.

Veien videre for økonomi og politikk må være å revidere teori og måltall ut fra nye funn i grenseland mot psykologi, sosiologi og økologi. I første omgang kunne man tillegge målinger av bruttonasjonallykke (BNL) like stor vekt som BNP. Man kunne utrede effekten av tiltak på lykke og velvære, i like stor grad som man utreder rent økonomiske effekter. Teorier og funn i lykkeforskning er nå i ferd med å bli så godt utviklet at de kan brukes til politisk utforming. Og vi har sett at det er andre innsatsfaktorer i BNL (perspnlig utvikling, finansiell trygghet, familie, venner, helse) enn i BNP (land, arbeid, kapital og teknologi).

Det har vært en kraftig oppblomstring av forslag til sosiale indikatorer. Men de har ikke funnet sin endelige form eller tiltrukket seg nok oppmerksomhet til at de er i allmenn bruk. Et langsiktig perspektiv er viktig. Finansiell bokføring har 400-500 års forsprang – etter at dobbel bokføring i senrenessansen definerte det økonomiske språket som gjorde markedsøkonomi mulig. Vi får håpe at BNL (eller tilsvarende modell) ikke trenger like lang tid på å bli formalisert som styringsverktøy. 

Du kan lese dette, og mye mer, i boken Penger og sjel.