Visjonærhet

Selv om jeg har min arbeidsplass på en videregående skole, er jeg ansatt i fylkeskommunen. Nå er den nysammenslått og fin, og dette har fra vårt ståsted sett ut til å ha gått forholdsvis knirkefritt. Med andre ord: vi har ikke hørt noe, rent bortsett fra innholdsløse festtalefelleseposter rett før en eller annen høytid slår inn, bare for å sementere den gode stemningen. En slik grad av innblanding fra fylkets toppledelse er det vi ønsker oss; ro og fred til å faktisk få gjort det vi skal. Så får de heller gripe inn hvis vi avviker for mye fra forventet kvalitet eller innhold. Med nye læreplaner og pandemihåndtering i tillegg til de vanlige tidstyvene, er det nok å gjøre som det er. 

Men lykke er ferskvare. For med såpass lite synlig output over tid, måtte toppledelsen før eller senere komme på banen for å rettferdiggjøre sin eksistens, virker det som. Så endelig skal vi alle få være med og lage visjoner for den nye Fylkeskommunen! Med et fjongt navn på prosessen lanseres den tidsriktig med fargerike videosnutter der smilende, ekstroverte mennesker (som ikke overholder koronaavstanden) later som om de er ekstra lykkelige fordi de endelig har funnet sin visjon her i livet. Lovnaden om at vi selv skal få være en del av et sånt lykkelig fellesskap slumrer i virkemiddelbakgrunnen. Og det er ikke måte på hvor mye eierskap vi skal føle til prosessen. Alt er lov. Det er ja-stemning. Alle innspill skal bli tatt hensyn til. Og ditt bidrag er naturligvis viktig, ja kanskje direkte avgjørende. Her skal alle dra i samme retning og spille på det samme laget. Visjonen skal være den felles drømmen vi alle skal strekke oss etter. 

Men uansett hvor mye jeg prøver, klarer jeg ikke å få denne indre lykkefølelsen som de forsøker å formidle, uansett hvor mye de lover at jeg skal bli hørt. Kanskje fordi det er ca 3999 andre som også skal bli hørt? Jeg ser for meg Moses i ørkenen, der han leder folket sitt så godt han kan. År etter år. Kanskje han også hadde vært tjent med å jobbe med visjonene? Åpne for innspill? Kanskje skal vi gå en annen vei? Skal vi gå i det hele tatt? 

Kanskje er jeg for mye realist, men jeg savner den forskningsmessige bekreftelsen på at en slik visjons- og verdiprosess faktisk har noe for seg. Jeg skjønner at en bedrift som jobber med noe helt spesifikt, som en bilfabrikant, kan ha nytte av konkrete visjoner eller mål. Som for eksempel å ha null feil på de bilene de produserer. Eller noe annet, håndfast. Problemet er vel å få 4000 mennesker, ansatt i totalt forskjellige funksjoner – alt fra veivedlikehold, tannpleie, sykehusledelse til undervisning av diktanalyse og kvinnas stilling i det 17. århundre – til å mene det samme. Ha den samme drømmen? Ha samme mål? Når alle disse forskjellige menneskene kommer med sine innspill, vil minste felles multiplum bli så generelt og intetsigende at det i praksis er ubrukelig. Og hvorfor skal vi egentlig ha samme visjon, når vi er så forskjellige? 

Men, det er klart: Prosjektet lykkes helt grunnleggende med å få folk i fylkeskommunen til å spille på lag. For misnøyen med å bruke dyrebar tid på dette fåfengte prosjektet har vi i hvert fall felles.