Ville du likt å leve samme liv om igjen?

Ett av de mest berømte øyeblikk i Marlon Brandos karriere er da han som Oberst Kurtz i Coppolas Akokalypse nå, hvisker ”The horror! The horror!” Bøker er skrevet om denne scenen. Hva er poenget? Svaret må ha å gjøre med det Kurtz innser idet han skal dø, nemlig at fortid, nåtid og framtid er illusjoner. Intet øyeblikk går tapt. Alt som skjer, eksisterer til evig tid.

Derfor er døden ingen endelig utvei. Det liv vi har levd, vil alltid eksistere. Og derfor vil livet Kurtz har levd, på en måte leves om igjen og om igjen. Alt gjentar seg. Hver gang skjer nøyaktig det samme. Ingen lærer noe, ingenting endrer seg, ingen tabber og ugjerninger rettes opp.

Hvis Kurtz hadde vært tilfreds med livet sitt, ville han forholdt seg annerledes til denne innsikten. Han kunne ha vært tilfreds med det han hadde gjort og fredfylt gått døden i møte. At han reagerte med skrekk viser at han ikke hadde greid å leve opp til de utfordringer vi dødelige stilles overfor. Hva med deg? Ville du likt å leve nøyaktig samme liv om igjen?

(Kilder: Friedrich Nietzsche, Slik talte Zarathustra (1891), oversatt av A. Hønningstad (Gyldendal 1999); Joseph Conrad, Mørkets hjerte (1902), oversatt av B. Hawthorn (Kagge 2003))

Denne tolkningen er ikke ment som litteraturkritkk. I så fall ville den i beste fall vært spekulasjon, i verste fall oppspinn. Så vidt jeg vet finnes det ikke belegg for at vi bør forstå Kurtz’ siste ord på denne måten. Det er Nietzsche som lufter ideen om at alt gjentar seg til evig tid. Selv om han selv synes å ta ideen på alvor, synes de fleste Nietzsche-tolkere at tanken ikke er særlig interessant.

Likevel er denne ideen – og særlig våre reaksjoner på den – en anledning til å se nærmere på hvordan vi forstår oss selv. For Nietzsche er poenget å sjekke om vi orker tanken på at livet skal leves om igjen og om igjen. Gjør vi det, har vi ”seiret over livet”, noe bare ’overmennesket’ greier. Bare dette mennesket har så stor makt over seg selv og sin skjebne at han kan se på livet sitt med tilfredshet og ville leve det en gang til.

Det er viktig å skille mellom Nietzsches poeng og et annet poeng, som fortelles i filmen En ny dag truer. Her opplever Bill Murray at han lever samme dag om igjen og om igjen, men at han hver gang kan endre på ting han tidligere har gjort. Han kan oppnå frelse og slippe ut av sirkelen, ved at han til slutt lærer å elske. Nietzsches evighet er annerledes. Vi er ikke klar over at vi lever om igjen og vi kan ikke gjøre ting annerledes. Vi lever nøyaktig samme liv, om igjen og om igjen.

Er det bare et ’overmenneske’ som orker tanken på dette? Overraskende mange sier faktisk ting som: ”Jeg ville gjort nøyaktig det samme om igjen hvis jeg skulle leve en gang til.” Til og med folk som opplever forferdelige ting, kan si dette. Så kanskje Nietzsche tok feil? Eller kanskje ikke likevel. Kanskje de som tar feil, er de som mener at de gladelig kan leve om igjen et liv fullt av tabber og plager. Det må jo være uutholdelig vondt å huske alt det negative – det vonde vi gjorde mot andre, det vonde andre gjorde mot oss, alle våre nederlag og ydmykelser? Er ikke dette grunnen til at vi ikke overveldes av ”the horror!” – at vi ikke er i stand til å forestille oss hvor vondt det egentlig har vært? Eller, sagt på en annen måte, at vi faktisk undertrykker vonde minner? Bare Nietzsches ’overmenneske’ ser virkeligheten slik den er, uten de livsløgner vi benytter oss av. Derfor er det så få ’overmennesker’. Og derfor ville nok de fleste av oss ha reagert slik Kurtz gjorde.

Fra boken Grisen som ville bli spist av Julian Baggini, utgitt på Flux i 2006.