Vær nysgjerrig på din egen frykt
«Frykt ikke», sier alle de store, åndelige tradisjonene. Det betyr ikke at vi ikke skal føle frykt. Det viktige er å legge merke til hva vi gjør med frykten vår, skriver Margaret J. Wheatley.
Historien er full av fortellinger om fryktløse mennesker. Hvis vi ser på vår egen familie, kanskje ved å gå tilbake et par generasjoner, finner vi også blant egne forfedre noen som har vært fryktløse. De kan ha vært innvandrere som modig forlot hjemlandet, krigsveteraner, familiemedlemmer som har opplevd trange tider, krig, forfølgelse, undertrykking eller tvangsforflytting.
Vi er alle bærere av denne fryktløshetens arverekke. Men hva er fryktløshet? Det er ikke å være uten frykt, for frykt er en del av den menneskelige tilstand. For som Parker Palmer, en usedvanlig inspirator og skribent, skriver: Frykt er så grunnleggende for den menneskelige tilstand at alle de store åndelige tradisjonene utgår fra et forsøk på å overvinne dens innvirkning på våre liv. De bruker ulike ord, men budskapet har samme kjerne: «Frykt ikke.»
Det er viktig å bite seg ekstra merke i hva dette kjernebudskapet sier og ikke sier. «Frykt ikke» betyr ikke at vi ikke skal føle frykt. Hvis det hadde vært tilfelle, ville vi avfeid det som en umulig henstilling om å være perfekte. I stedet sier det at vi ikke trenger å være frykten vår, noe som er en ganske annen oppfordring.
Hvis frykt er grunnleggende for det å være menneske, må vi regne med å være redde nå og da, kanskje til og med ofte. Men selv når frykten inntrer, trenger vi ikke å engste oss over at vi har feilet, at vi ikke er så gode som andre. Vi er faktisk akkurat som andre!
Det som er viktig, er å legge merke til hva vi gjør med frykten vår. Vi kan trekke oss tilbake, oppsøke distraksjoner eller sløve oss. Eller vi kan erkjenne frykten og likevel engasjere oss. Fryktløshet betyr rett og slett at vi ikke gir frykten makt til å kneble eller stanse oss.
Hvis vi reagerer for raskt når vi er redde, vil vi enten flykte eller bli aggressive. Sann fryktløshet er en klok handling, ikke falsk bråkjekkhet eller blind passivitet. Den krever at vi tar oss tid og tenker gjennom alternativene. Zen-mentoren Joan Halifax snakker om «ikke-fornektelse i praksis».
Når vi er redde, fornekter vi ikke redselen. Vi erkjenner i stedet at vi er redde. Men vi flykter ikke. Vi blir hvor vi er og møter modig vår egen frykt. Vi vender oss mot den, vi blir nysgjerrige på den, dens årsaker og omfang. Vi går stadig nærmere, helt til vi får et forhold til den. Og da endrer frykten seg. Som regel forsvinner den.
Denne metoden for å løse opp frykt kommer til uttrykk i ordtak som finnes i mange kulturer:
«Hvis du ikke kan komme ut av det, gå inn i det.»
«Den eneste veien ut går gjennom.»
«Legg hodet i drakens gap, og draken forsvinner.»
Jeg har en visjon om hva som er mulig hvis flere av oss blir villige til å slutte å fornekte, hvis vi ser klart hva vi frykter i privatlivet og i samfunnet. Med klarsyn kan vi kvitte oss med frykten og si nei til det som uroer oss. Vi kan gå videre og ta stilling.
Vi kan nekte å bli tøylet eller kneblet. Vi kan slutte å vente på anerkjennelse og støtte. Vi kan slutte å føle oss trette og overveldet. Vi kan si «ja» og stole på den positive energien det avføder. Vi kan begynne å gjøre noe for det som er viktig for oss.
Senhøstes 2004 protesterte folket i Ukraina mot valgfusk som hadde fratatt dem den presidenten de visste de hadde valgt, nemlig Viktor Jusjtsjenko. De bar oransje skjerf og viftet med oransje bannere, og aktivismen ble derfor kjent som «oransjerevolusjonen».
Taktikken var enkel: Gå ut på gatene og bli der til dere oppnår det som er nødvendig. Ikke gi opp – ikke slutt å protestere før dere har nådd målet. Ukrainernes vedvarende protest inspirerte borgere i mange andre land (til og med så langt unna som i Ecuador og Nepal) til å gå ut i gatene og bli der til de hadde oppnådd det som var nødvendig.
I dagens verden trenger vi alle gavene som fryktløsheten har å tilby: kjærlighet, klarsyn, mot, intelligent handling og utholdenhet. Fryktløse kan vi møte frykten vi føler og komme oss gjennom den. Fryktløse kan vi fornye vårt løfte om å være fullverdige mennesker.
Fryktløse kan vi virkeliggjøre den verden som Paulo Freire drømte for oss alle, «en verden der det vil være enklere å elske».