Ut av det trange skinnet
Sitter vi fast i det gamle når vi er ment å vokse og ta i bruk mer av oss selv, får vi problemer, skriver Astri Hognestad.
Når vi opplever avvisning og krenkelser i oppveksten, eller ikke blir bekreftet tilstrekkelig på de forskjellige utviklingstrinn, utvikler vi samtidig bestemte måter å forholde oss til andre mennesker på. Det gjør vi for å forsvare oss mot at den smerten som avvisningen og krenkelsen en gang etterlot seg, skal komme til overflaten.
Det opprinnelige såret gjør så vondt at vi utvikler strategier for å unngå smerten, slik som å tilpasse oss andres forventninger, alltid være oppmerksom på hva andre trenger, yte maksimalt overfor andre eller yte maksimalt på skole og i arbeidsliv, sette egne behov og ønsker til side, bli usynlig og trekke oss tilbake, være grei og stille opp i alle mulige situasjoner for å tilfredsstille andre. Vi merker nesten ikke hva som skjer.
«Livet er da bare slik», tenker vi kanskje. Noen kan bli så utydelige med tanke på egne behov at de på et ubevisst plan begynner å manipulere andre for å få den oppmerksomheten de trenger. Også de blir et offer for et mønster de har utviklet av nødvendighet i en tidligere livsfase.
En slik strategi for å få oppmerksomhet eller på annen måte overleve psykisk sett, kaller vi et reaksjonsmønster. Slike mønstre kan være en måte å mestre livet på i oppveksten, men blir et stengsel eller som et for «trangt skinn» når man blir voksen og nærmer seg det vi kaller midtlivsfasen, midt i tretti-årene.
Vi kan eksempelvis tenke på slanger som mister sitt gamle skinn og danner nytt skinn når de vokser, eller hjorten og elgen som feller sitt gamle gevir når tiden er inne for et større. For oss mennesker bygger det seg opp en reaksjon inni oss som kan utvikle seg til symptomer som depresjon, angst eller andre psykiske lidelser, hvis vi ikke klarer å følge det naturlige behovet for endring.
For noen kommer reaksjonen tidligere enn i midtlivsfasen. Beholder vi det «gamle skinnet» når vi er ment å vokse og ta i bruk mer av oss selv, får vi problemer. De vanskelige følelsene som er blitt skjøvet unna etter beste evne, trenger seg på oftere og oftere, eller symptomene blir mer og mer påtrengende.
Det «trange skinnet» handler som regel om lav selvfølelse som gjør at vi ikke kan være oss selv. Da klarer vi heller ikke å vise følelser på en konstruktiv måte, og kanskje har noen ikke fått muligheten til å utvikle evnen til å la følelsene være orienteringspunkter i livet.
«Hvordan skal jeg komme ut av det igjen?» «Hvordan kan jeg få det slik jeg hadde det før? Det var da greit nok, om det ikke var akkurat slik jeg ønsket. Jeg fungerte, i alle fall.»
Slike tanker dukker lett opp. Det nytter ikke å krype tilbake i et gammelt skinn eller forsøke å seile videre på titanisk vis. Vårt eget indre gjør opprør mot det. Inni oss er det noe som vil at vi skal endre oss, vil at vi skal komme ut av destruktive mønstre, vil at vi skal vokse.
Jung snakker om trangen til individuasjon, å bli det mennesket vi egentlig er. De reaksjonsmønstrene, det selvbildet og de følelsene som ligger til grunn for dem – det vi kaller komplekser – er en inngangsport til det ubevisste. Kompleksene kommer til uttrykk i drømmer, fantasier, bilder og i situasjoner der vi mister kontrollen over våre følelser. Avhengig av erfaringer i oppveksten utvikles det vi kaller positive eller negative mors- og farskomplekser som de mest grunnleggende.
Vi er sårbare når følelsene raser som verst, og vi forstår at noe må endres uten å se hvordan det kan skje. Da er det viktig å vende blikket innover, la følelser, minner og fantasier få rom. Kanskje kan vi lære noe av larven som spinner seg inn i en kokong. Der inne foregår det bitte små forandringer hele tiden – uten at noen kan se det fra utsiden – inntil sommerfuglen kan strekke ut vingene og fly. Det som skal skje «der inne» er ofte nærmest uutholdelig – de bitte små forandringene som tar så lang tid uten at det synes. Tålmodigheten settes på prøve gang på gang.
«Dette nytter da ikke.» «La oss få en fortgang i det!» «Man må da være målrettet!» Dette er de indre stemmene som forsøker å undergrave en endring og stoppe en utvikling. Det er derfor viktig å være oppmerksom på dem, slik at de kan holdes i sjakk. En bevissthet om dem hjelper ofte.
Psyken – som naturen ellers – har sitt eget tempo. Et nytt «skinn» utvikles over tid. Til denne langsomme forandringen trenger vi symbolene. De er psykens måte å hjelpe oss til å lage nye «skinn» på. Symbolene inneholder det nye «stoffet» – følelsene som får oss til å puste friere, styrken som gjør at vi kan forsvare oss når det er nødvendig, ordene som gjør oss tydelige, kreftene som gir håp og mening fordi de kommer innenfra, fra et sjikt vi ikke har vært i kontakt med tidligere.
Les mer om boken her:
