Tør du å se innover?
Det er mange grunner til at folk unngår å spørre seg selv hvem de er. Daniel Ofman forklarer hvorfor det er viktig å gjøre det.
«Hvem er jeg?» Det er spørsmålet du bør begynne med hvis du er interessert i din egen utvikling. Det virker som et uskyldig og opplagt spørsmål. Ikke desto mindre er det et spørsmål folk sjelden stiller seg. Det er det ulike grunner til.
Vi har for det første mennesker som simpelthen besvarer spørsmålet med: «Jeg er meg selv.» Det er jo naturligvis en måte å svare på, selv om det er litt lettvint. Du får kanskje ikke noe særlig ut av det, men noen er tilfreds med det, og det skal man ikke kimse av. Spørsmålet er om troen på dette virkelig skaper en følelse av indre ro og fred, eller om det får deg til å sovne. Vanligvis er det det siste som skjer.
Så har vi dem som synes at et slikt spørsmål i for stor grad retter søkelyset mot dem selv, og at det er bedre å fokusere på andre, særlig hva andre venter av dem og har behov for. Slike mennesker kan finne på å si sånt som: «I vår egosentriske tid burde folk spørre seg hvordan de kan gjøre verden bedre, i stedet for å stirre på sin egen navle. Ingen har noen nytte av slike spørsmål. Mor Teresa hadde ingen tid til overs for dem: Hun så verdens lidelser og gjorde noe med dem!»
Dette siste er utvilsomt riktig, men de som er i stand til å velge et slikt liv fra bunnen av sin sjel, har antagelig sett inn i seg selv allerede, og det er nettopp selvinnsikten og tilliten til seg selv og andre som gir dem den styrken de trenger for å hjelpe andre. Poenget her er at en trang til å hjelpe andre uten selvinnsikt eller tillit, vil manifestere seg som selvoppofrelse og at man sliter seg ut, og det er ingen tjent med. Det er definitivt ingen løsning for å få mer vitalitet inn i livet!
For en annen gruppe mennesker er «Hvem er jeg?» et vanskelig spørsmål fordi ambisjonene deres er så konsentrert om ytre mål de ønsker å oppnå. Karriere, materielle ønsker og mål krever så mye av energien deres at spørsmål som «Hvem er jeg?» ikke har noen plass i livet deres. Der og da er de ubeleilige. «Jeg har virkelig ikke tid til den slags akkurat nå. Det ville bare distrahere meg. Kanskje senere», er i seg selv en forståelig reaksjon.
Problemet er at du garantert vil måtte se deg selv i ansiktet før eller senere hvis du bare retter oppmerksomheten utover. Det er som å puste: Du kan ikke bare puste ut. For å holde deg i live må du puste inn også, enten du vil eller ikke. For å overleve i verden slik den fungerer, er du nødt til å se innover av og til og reflektere over hvem du er og hva du ønsker deg.
Hvis du utsetter slike spørsmål eller unngår dem, er sannsynligheten stor for at du får en midtlivskrise, blir utbrent, deprimert eller får hjerteinfarkt. Livet vil på sin egen måte fortelle deg at nå må du stå stille og se innover. Det er bare så synd at det må en krise til for å få deg til å gjøre det.
Til slutt har vi den kategorien mennesker som lar være å spørre seg hvem de er på grunn av frykt. For slike mennesker er den indre verden et ukjent territorium, et landskap fullt av potensielle problemer og vonde følelser. Tanken på å bevege seg inn i det frembringer en overveldende følelse av fare og en frykt for å miste all identitet. Hvorfor gjøre det hvis man ikke må?
Gjennom oppveksten blir vi nesten aldri oppmuntret til å utvikle en følelse for den indre verdenens betydning, eller en forståelse av hvordan den fungerer og hva vi kan møte der. Dette gir oss dessverre et dårlig grunnlag for selvrefleksjon.
Vår indre verden er ikke så mystisk som vi liker å tro. Den har en slags logikk, som kan hjelpe oss med å forstå hvorfor vi handler slik som vi gjør. Vi har positive sider og negative sider – begge er til stede. Og ikke bare det: De er gjensidig avhengige av hverandre og uadskillelige.
Les mer om boken her:
