Opphav

av Line Enervold Berg

Hvorfor faller ikke fuglene ned?

Båter glir mot vest, en flokk fugler drar mot sør. Det fins sol, himmel og hav. Kornåkrer og beitemarker fins det også, og veier som binder sammen klynger av hus. Utenfor husene ligger hager der folk klipper plenen. Fontener fins det, blomsterbed og hekksakser. Transportkanaler, kommunikasjonsveier og fornminner er godt synlige, forbindelsene tydelige – til fortiden, himmelen og resten av verden. Her oppe fra klippene burde alt kunne få sin naturlige forklaring.

   Likevel er det nettopp fra dette punktet som de mest alminnelige ting plutselig framstår som fullstendig usannsynlige. Her har livet beveget seg fram gjennom istid, steinalder, middelalder og syttitall og kommet aller lengst ut på tidslinjen. Og hva finner vi der? Jo, der står en liten mann og klipper roser. Hvor kommer han fra? Hvor begynte hans liv? Er han klar over hvor usannsynlig det er at han fins?

   Det fins et og annet spørsmål under himmelhvelvingen som ikke så enkelt lar seg besvare. Til tross for at menneskehoder har grublet og tenkt gjennom generasjoner, så råder det ennå stor usikkerhet rundt de mest grunnleggende spørsmål. Hvorfor lyser solen? Hvorfor kan fuglene fly? Hvorfor er menneskene her og hvorfor har de så store hjerner?

   Som jeg står her midt mellom himmel og jord, med det gamle fjellet under føttene og solen gnistrende i vannet, tenker jeg at livet godt kan ha begynt her, i en lunken, tregtflytende pytt i en kløft mellom varme klippesteiner. Det kan ha vært slik at passende mengder av frisk luft, sol, stein, salt og vann tilfeldigvis blandet seg med hverandre og ble ett. Etter å ha sydet langsomt på 37,5 grader gjennom uendeligheten, kan forholdene plutselig ha ligget til rette for at livet kunne avgrense seg fra omgivelsene med tynne, gjennomsiktige hinner. Etter hvert kan de første, enkle organismene ha kravlet opp fra det langsomme, putrende, gulgrønne grumset og ut på de solvarme klippene for å se seg omkring. Som jeg står her og fylles opp av energi fra solen og havet og luften, virker det ikke helt usannsynlig at det er nettopp slik det kan ha begynt. Fra dette utgangspunktet kommer i så fall både mennesket, pungrotten og sverdfisken.

   Og her er stedet det begynner å skurre. Det er nå behovet for guder og mirakler melder seg for å fylle i det resterende. Det er nå universum i all sin praktfulle gåtefullhet åpner seg på gløtt. En ting er at livet kan ha oppstått ved finurlig samspill mellom enkle ingredienser, men hvordan kunne dette gi opphav til så mange varianter? Mener man at dette ikke er et verk av guder, så har man mildt sagt et og annet å fundere på.

   Det skal visstnok være mulig å forklare at livet oppsto i alt sitt mangfold med hjelp av begrep som atomer, molekyler, evolusjoner og mutasjoner. Og det er klart at man kan prøve seg med teorier, definisjoner og årsakssammenhenger. Man kan insistere på at alt har en logisk forklaring, studere bestandsdeler saklig og nøkternt og formulere regnestykker og formler. På denne måten kan man sikkert ringe inn det ene mirakelet etter det andre, men hva hjelper egentlig det? Husk at det oppsto både hvaler, elefanter og orangutanger. Og ikke nok med det, det utviklet seg også hjerner, nervesystem og drømmer. Gartnere, presidenter og poeter. Burde vi sove bedre om natten bare for at alt dette kan forklares vitenskapelig? Er det ikke fremdeles like usannsynlig at det står en liten mann her ytterst i tiden og klipper roser i fred og fordragelighet?

   Livet oppsto sannsynligvis i vann. Hvordan de første enkle organismene kom seg videre herfra er det ingen som vet, men de skal ha utviklet seg til mer avanserte livsformer etter hvert. Alt liv skal altså ha felles opphav. Det må i så fall bety at alt det jeg ser her ovenfra, er langsiktige konsekvenser av noe som skjedde for uendelig lenge siden. Teoretisk sett bør dermed mannen som står her og klipper roser ytterst i tiden, kunne spores tilbake – gjennom syttitall, middelalder, steinalder og istid. Der et sted, langt utenfor tidslinjen, kan det ha eksistert en lunken pytt mellom solvarme klipper. I så fall er det her han kommer fra, med roser og hagesaks og det hele. Blir livet mer forståelig av den grunn?

   Ja, hva hjelper det at solen egentlig er en stor kule av hydrogen- og heliumsgass som lyser fordi atomer eksploderte for lenge siden? Den har jo like fullt klart å holde liv i de merkverdigste skapninger; dinosaurer, flyndrer, melkekyr og hakkespetter.

   Er det lettere å akseptere at det fins fugler som flyr selvsikkert gjennom luften bare fordi det fins forskningsresultater som viser at det fins luft inni skjelettet? Er det ikke fremdeles like merkelig at de ikke faller ned?

   Livet kan ha oppstått i lunkent vann ved at en rekke ultimate forhold plutselig innfant seg samtidig. Det kan ha avgrenset seg fra resten av verden med tynne hinner rundt omkring. Disse utviklet seg senere i forskjellige retninger; fjærdrakt, pels, skall og nakenhet. Etter hvert vandret neshorn og bøfler og krabber og mennesker over klippene og fant seg til rette hver på sin måte. Ja, dere hører jo hvor usannsynlig det virker.

   Kanskje fungerer forklaringene mest som skjøre skall som avgrenser mennesket fra omgivelsene, hjelper det med å slite blikket fra stjernene og slå seg til ro med uendelighet og udefinerbarhet. Dermed kan folk sove rolig om natten, selv om solen er en kule av gass som holder liv i de utroligste skapninger, selv om det flyr fugler rundt i luften uten å ramle ned, og til tross for at lys fra fjerne tider stryker langsomt over lakenfolder og øyenlokk som skjelver forsiktig av drømmer.

   Under føttene ligger klippesteinen varm av sol og i håret fins vind og havsduft. Jeg står på en høyde midt i verden og tenker at det faktisk må finnes et tydelig slektskap mellom mennesker og roser. I det samme glir en puddelformet sky sakte over himmelen. Det er sikkert bare en gassansamling på vei gjennom atmosfæren. Men det er like utrolig for det.