Når omsorgspersoner er farlige
Psykiater Bessel van der Kolk ble overrasket da han erfarte noe helt annet enn lærebøkene fortalte ham om incest.
I 1982 begynte jeg å jobbe på Massachusetts Mental Health Center ved Harvard, der jeg utdannet meg som psykiater. Min nye oppgave var å undervise på et helt nyklekket fagfelt, nemlig psykofarmakologi – medikamentell lindring av psykisk sykdom.
I den nye jobben ble jeg nærmest daglig konfrontert med problemstillinger jeg trodde jeg hadde forlatt på Boston Veterans Administration Clinic. Erfaringen med kampveteranene hadde imidlertid gjort meg så sensitiv for traumers innvirkning at jeg nå lyttet med helt andre ører når deprimerte og angstfylte pasienter fortalte om overgrep og familievold. Jeg ble særlig forbauset over hvor mange kvinnelige pasienter som var blitt utsatt for seksuelle overgrep som barn.
Dette forundret meg, ettersom datidens gjengse lærebøker i psykiatri slo fast at incest var ekstremt sjelden i USA og bare forekom blant én av en million kvinner. Tatt i betraktning at det kun bodde rundt hundre millioner kvinner i USA, lurte jeg på hvordan det kom seg at førtisju av dem, dvs. cirka halvparten, hadde funnet veien til kjellerkontoret mitt.
Videre hevdet lærebøkene at «Det er liten enighet om hvilken rolle far–datter-incest spiller som opphav til alvorlig påfølgende psykopatologi». Pasientene mine med incesthistorier var knapt fritatt for «påfølgende psykopatologi». De var snarere dypt deprimerte, forvirret og oppviste ofte ubegripelig selvskadende adferd, som for eksempel å kutte seg selv med barberblader.
Lærebøkene nærmest bifalt incest ved å forklare at «den slags incestuøs aktivitet minsker subjektets risiko for psykose og gjør vedkommende bedre i stand til å tilpasse seg verden der ute». Faktum var, viste det seg, at incest hadde en fullstendig ødeleggende innvirkning på kvinners ve og vel.
Disse kvinnene var på mange vis ikke så ulike veteranene jeg hadde forlatt på VA. De hadde også mareritt og flashbacks. De vekslet også mellom eksplosive raseriutbrudd og lange perioder der de var følelsesmessig avstengt. De fleste hadde svært vanskelig for å komme overens med andre og slet med å opprettholde meningsfulle relasjoner.
I dag vet vi at krig ikke er den eneste typen katastrofe som raserer et menneskeliv. En fjerdedel av de soldatene som tjenestegjør i krigssoner forventes å utvikle alvorlige posttraumatiske problemer, mens majoriteten av alle amerikanere blir utsatt for en voldsepisode i løpet av livet, og mer presise rapporter har avdekket at tolv millioner kvinner i USA har blitt utsatt for voldtekt. Mer enn halvparten av voldtektsofrene er jenter under femten år.
For mange, starter krigen hjemme. I USA rapporteres det årlig om tre millioner barn som blir offer for mishandling og omsorgssvikt. En million av disse tilfellene er alvorlige og overbevisende nok til at barnevernet eller domstolene tar affære. Med andre ord, for hver soldat som tjenestegjør i en krigssone utenlands, blir ti barn utsatt for fare i sitt eget hjem. Dette er særlig tragisk ettersom det er svært vanskelig for barn i utvikling å komme til hektene igjen når opprinnelsen til grusomhetene ikke er fiendtlige krigsutøvere, men deres egne omsorgspersoner.
Les mer om boken her:
