Nobelprisvinner Roger Penrose tror det fins tre verdener

Roger Penrose ble tildelt Nobelprisen i fysikk 2020 for forskning på svarte hull, sammen med to samarbeidspartnere. Jim Holt møtte ham til en filosofisk samtale om hjernen, bevisstheten og matematikken.

Roger Penrose er en av de mest formidable matematiske fysikerne som lever i dag. Han hylles av sine fysikerkolleger, især Kip Thorne, for å ha brakt høyere matematikk tilbake til den teoretiske fysikken etter en lang periode uten kommunikasjon mellom de to disiplinene. På 1960-tallet, da han samarbeidet med Stephen Hawking, benyttet Penrose avanserte matematiske teknikker for å vise at universets utvidelse fra Big Bang må ha vært en presis reversering av det som skjer når en stjerne kollapser til et svart hull.

Jeg visste at Penrose var en ihuga platoniker. Gjennom årenes løp har han gjort det klart, i bøker, artikler og forelesninger, at han anser matematiske entiteter for å være like virkelige og uavhengige av menneskesinnet som Mount Everest. Han har heller ikke vært redd for å referere direkte til Platon selv. «Jeg forestiller meg at hver gang sinnet oppfatter en matematisk idé, så kommer det i kontakt med Platons verden av matematiske konsepter», skrev han i The Emperor’s New Mind (1989).

Penrose begynte med å hevde, på bakgrunn av Gödels ufullstendighetsteorem, at menneskesinnet har en evne til matematiske oppdagelser som overgår enhver tenkelig datamaskins. Slike evner, hevdet han, måtte ha en grunnleggende kvantenatur. Og man ville forstå dem først når fysikerne oppdager en kvanteteori for gravitasjon – den hellige gral for dagens fysikk.

En slik teori ville endelig gjøre det merkverdige berøringspunkt mellom klassisk virkelighet og kvanteverdenen forståelig – og på kjøpet ville den avsløre hvordan menneskehjernen hopper over rammene for maskinell beregning og tar spranget rett inn i full, levende bevissthet.

En dag, da jeg ventet på heisen i matematikkbygningen til New York University, så jeg en kunngjøring om at Penrose snart skulle komme til Manhattan. Jeg dro hjem og ringte forleggeren hans ved Oxford University Press for å høre om det var mulig å få til et intervju. Et par dager senere ringte hun tilbake for å si at «sir Roger» hadde satt av litt tid til å snakke filosofi med meg.

Det viste seg at Penrose var innlosjert i en staselig leiegård som vendte ut mot vestsiden av Washington Square, bare et steinkast unna min egen leilighet i Greenwich Village. Han var en alveaktig figur med en tykk manke av kastanjebrunt hår, og han så mye yngre ut enn alderen skulle tilsi. (Han er født i 1931.)

Jeg spurte ham om hvorvidt han virkelig trodde på en platonsk verden, en verden som eksisterer over og høyere enn den fysiske verden. Ville ikke et slikt toverdensperspektiv være litt utsvevende, rent ontologisk sett?

«Faktisk finnes det tre verdener», utbrøt han i energisk respons på denne utfordringen. «Tre verdener! Og de er alle atskilt fra hverandre. Du har den platonske verden, den fysiske verden og også den mentale verden – verdenen for våre bevisste iakttakelser. Og koblingene mellom disse tre verdenene er mystiske. Det mysteriet jeg har fokusert mest på, er nok hvordan den mentale verden forholder seg til den fysiske verden: Hvordan enkelte typer svært organiserte fysiske objekter – hjernen vår – synes å frembringe bevisst oppmerksomhet.

Men et annet mysterium – som for en matematisk fysiker er like dypt – er forholdet mellom den platonske og den fysiske verden. Når vi etterstreber en dypest mulig forståelse for hvordan verden virker, så drives vi inn i matematikken. Det er nærmest som om den fysiske verden er bygget av matematikk!»

Hvordan er det sinnet og bevisstheten skal komme i kontakt med disse uhåndgripelige platonske ideene? Hvis vi skal få kunnskap om matematiske entiteter, må vi på en eller annen måte «oppfatte» dem, som Gödel sa. Platon mente at slik kunnskap kom fra en tidligere tilværelse, fra før vi ble født, da sjelene våre befant seg i direkte kontakt med ideene. Det vi vet om matematikk– og om skjønnhet eller godhet, for den saks skyld – består derfor av «minner» fra en kroppsløs tilværelse forut for våre jordiske liv. Det er ingen som tar den ideen på alvor lenger, men hva er alternativet?

Penrose har selv skrevet at menneskelig bevissthet på en eller annen måte «trenger seg gjennom» til den platonske verden når vi funderer over matematiske objekter. Men bevissthet er betinget av fysiske prosesser i hjernen, og det er vanskelig å se hvordan disse prosessene skal kunne påvirkes av en ikke-fysisk virkelighet.

Da jeg fremsatte denne innvendingen for Penrose, rynket han pannen og ble stille et øyeblikk. «Jeg vet at det der er noe filosofer bekymrer seg over», sa han etter en stund. «Men jeg vet ikke om jeg egentlig har skjønt problemet. Den platonske verdenen finnes der ute, og vi kan få tilgang til den. Til sjuende og sist er våre fysiske hjerner bygget av materiale som i seg selv er nært forbundet med matematikkens platonske verden.»

Sa han altså at når vi kan iaktta den matematiske virkeligheten, så er det fordi hjernen vår på en eller annen måte er en del av den virkeligheten?

«Det er litt mer komplisert enn som så», korrigerte sir Roger meg. «Hver av de tre verdenene – den fysiske verden, bevissthetens verden og den platonske verden – oppstår fra en liten bit av en av de andre. Og det er alltid den mest fullendte biten. Tenk bare på menneskehjernen: Hvis du ser på hele det fysiske kosmos, er hjernen vår kun en ørliten del av det, men den er den mest fullendt organiserte delen. Sammenlignet med hjernens kompleksitet er en galakse bare en livløs klump.

Hjernen er den mest utsøkte delen av den fysiske virkeligheten, og det er akkurat denne biten som gir opphav til den mentale verden, en verden av bevisst tenkning. På samme måte er det bare en liten del av vår bevisste tanke som forbinder oss med den platonske verden, men det er den reneste delen – den delen som består av vår forventning om matematisk sannhet. Endelig er det bare noen få biter av den platonske verdens matematikk som trengs for å beskrive hele den fysiske verden – men det er absolutt de mektigste og mest ekstraordinære bitene!»

Etter litt småprat om Gödels ufullstendighetsteoremer, kvanteberegning, kunstig intelligens og dyrs bevissthet («jeg aner ikke hvorvidt en sjøstjerne er bevisst eller ikke», sa Penrose, «men det burde finnes noen observerbare tegn»), var mitt besøk hos sir Roger ved veis ende. Jeg forlot leiligheten og sir Penroses verden av platonske ideer, og gikk – etter en rask tur ned med heisen – igjen ut i den flyktige verden av sanselige inntrykk der nede.

Les mer om boken «Hvorfor eksisterer verden?», som teksten er et redigert utdrag fra.