Min første dag som mattelærer var en fiasko

Det første møtet mellom elever og lærere er spennende og potensielt magisk. Det er også en arena for feilskjær og frustrasjon, skriver Egil Hamnes, som selv fikk en strabasiøs start.

Det var ikke akkurat skrevet i stjernene at undertegnede skulle bli lærer. Etter å ha vinglet og surret karrieremessig, fikk jeg på et tidspunkt valget mellom å jobbe på et fiskemottak på Smøla eller undervise matematikk for 16-åringer på en yrkesfaglig videregående skole i Fredrikstad. Det sier seg selv at valget var lett. Uten undervisningserfaring, javel – men det var da vel mulig å få til bedre mattetimer enn de man selv hadde blitt utsatt for.

Av barmhjertighetshensyn ble jeg med andre lærere den første uka, siden jeg tross alt ikke hadde noe undervisningserfaring. I den ene klassen var læreren en røslig, godhjertet eks-sjømann som var tryggheten sjøl. Han var konstant i vater og hadde alltid stø kurs som den kapteinen han var. Mens elevene svømte i et hav av usikkerhet, umodenhet og motivasjonsfravær. Det var en unik kombinasjon av naivitet, dumskap og optimisme som sa meg at disse ungdommene trengte en retning i livene sine. Et slags fyrtårn som kunne lose dem gjennom denne barske seilasen og få dem til å unngå grunnstøting. Dette fyrtårnet skulle være det jeg trodde de lengtet etter; en filosofisk diskusjon rundt hva man trenger matematikk til – egentlig.

Joda, og med dette som utgangspunkt entret jeg det svært gjennomsnittlige klasserommet en helt vanlig mandag i november. Småsvett og med sviktende stemme presenterte jeg meg kort og tok en navnerunde, som gikk mye fortere enn forventet. Så skrev jeg følgende på tavla, med store bokstaver: HVORFOR ER DERE HER?

Det var på dette tidspunktet elevene skulle henfalle til dype diskusjoner rundt meningen med utdannelsen (og gjerne med tilværelsen generelt). Smerten ved å være et menneske. Ved å ikke strekke til. Endelig skulle de få satt ord på frustrasjonen de følte over at det aldri var tid til den gode samtalen i skolen. De skulle danne grupper spontant og begynne å skrive ned stikkord. Og de skulle undres over matematikkens plass i livene deres, sett i sammenheng med karrieremål og livsmening. Da skulle jeg komme dem til unnsetning og tenne lyset: De skulle skjønne at matematikk var verktøyet som fikk dem på rett plass her i livet. Og derfra skulle mattetimene gå av seg selv.

Forbauselsen var derfor stor da de vordende kokkene bare satt som spørsmålstegn og lurte på hva dette var for noe. Jeg løp rundt fra pult til pult og ba dem skrive ned noen punkter. Skriv ned litt. Noe. Hva som helst. Ikke mange punkter. Kanskje bare tre. To. Ett. Bare tegn noe. Ok, bare tenk på noe da. Ingen respons. Mens min desperasjon økte, fadet deres oppmerksomhet. De begynte å snakke om andre ting, kaste lapper, le. Jeg mistet kontrollen. En elev spurte: «Skal vi ikke snart ha matte?» Fiaskoen var fullkommen.

Desperat prøvde jeg å tenne lyset ved å forklare dette med matte og verktøy og mål. Men de var allerede langt borte. Dette hadde de hørt 508 000 ganger før. Så jeg lot dem seile sin egen sjø og ga dem fri resten av timen, mens jeg gremtes i et kaldt, tomt klasserom.

Naiviteten forsvant, dumskapen bleknet delvis, men optimismen ble værende. Derfor er jeg fremdeles lykkelig mattelærer, sannsynligvis mest på tross av den første timen.

Egil HamnesSamfunn