Med hund gikk terapien mye bedre

Helle Karin Barstad fra firmaet «Firbentterapi» bruker hundene sine til å hjelpe folk som sliter med rusproblemer eller depresjoner. Åse Dragland forteller mer i dette utdraget fra boken «Slik påvirker naturen oss». 

Barstad forteller om en tidligere pasient som hadde angst og var psykisk utviklingshemmet. Han lå mye i senga, vasket seg ikke og klarte ikke å stå opp eller komme seg ut av leiligheten. Men han var glad i hunder. Sammen med personalet satte Barstad opp et mål: Hun ville få personen opp og ut om dagene.

— Første gang jeg kom med hunden, lå pasienten i senga, men han viste likevel en viss interesse for dyret. Neste gang satt han i stua da vi kom. Jeg forklarte at vi pleide å dusje og gjøre rein hunden til hvert onsdagsmøte – selv om den ikke likte det. Kunne han klare det samme? Jo, han følte han hadde mye til felles med hunden – så etter dette ble det dusjing kvelden før vi kom. 

— Etter en tid kom jeg uten hund og forklarte at den lå i bilen utenfor. Ville han være med og hente den ut? Han var tvilende, men da jeg forklarte at sola stekte på bilen, og hunden hadde det varmt, gikk dette også. Snart ble det en fast ordning på onsdagene. Pasienten kom ut til bilen, tok ut hunden, og så gikk de tre en tur i nabolaget.

Barstad forteller at mannen også led av tvangsforestillinger og gjerne brukte en time fra han sto opp til han var klar for noe. Med hunden som motivasjon ble dette kortet ned til fem minutter. 

Å være ute i dagslyset hjalp på mannens depresjon, og Barstad valgte løyper der de traff andre med hund. Så lenge spørsmål og samtale dreide seg om hunder, kunne mannen svare og delta i praten. «Belønningen for jobben fikk jeg en dag han satt stille og grublet i bilsetet på vei hjem. ‘Hva er det’? spurte jeg. ‘Jo, når jeg er sammen med deg og hunden, føler jeg meg som et menneske’, var svaret jeg fikk. Slikt varmer», sier Barstad.

Det er barnepsykologen Boris Levinson som har æren for at begreper som «terapihund» og «dyreassistert terapi» dukket opp i 1960-årene. Levinson arbeidet i en periode med et alvorlig skadet barn som ikke kommuniserte og var vanskelig å forholde seg til. I en behandlingstime forlot han barnet for noen minutter, lettere oppgitt. Da han returnerte, registrerte han overrasket at barnet snakket ivrig med Levinsons hund Jingle som tilfeldigvis befant seg på kontoret denne dagen.

I ettertid fant barnepsykologen ut at når han hadde med hunden sin, gikk terapitimene med barnet mye bedre. Han begynte å gjøre en rekke ulike forsøk med egen hund, samlet data og skrev også artikler om temaet. Levinson måtte tåle å bli gjort narr av av kolleger den første tiden og fikk kommentarer som: «Hvor stor prosent av lønna di betaler du til hunden?»

Men da noen nye biografier fra Sigmund Freud dukket opp 15 år etter hans død, viste det seg at også den kjente psykologen hadde hatt gode erfaringer med pasienter og egen hund på kontoret. Det endelige beviset og stempelet for gyldighet kom da de to psykologene og psykiaterne Alan Beck og Aaron Katcher offentliggjorde sine kroppsmålinger i 1990-årene. De viste at dyrene utløste fysiske responser som lavere puls, avspenning av muskler og roligere pust hos pasientene.

Helle Karin Barstad har hatt veldig gode effekter av bruk av lesehund. Dyrene blir en støtte for barna som synes det er morsomt og motiverende å lese for en hund.

— Mange barn synes det er skummelt å lese høyt. Med hunden til stede blir ungene mer avslappet. Den ler ikke av dem eller retter på dem. Konsentrasjonen øker hos barna, og mange glemmer helt at det er andre enn dyret til stede, forteller hun.

Hun får gode tilbakemeldinger fra foreldre og lærere på jobben hun gjør. Foreldrene forteller om barn som kommer hjem og fortsetter med lesetrening foran marsvinet sitt eller kosedyrene sine.

Mens denne formen for lesetrening ennå ikke er så vanlig i Norge, startet USA opp med slik trening allerede i 1999. Målet for programmet er å bedre leseferdigheter hos barn, og dyrene som brukes, er registrerte terapidyr som oppsøker skoler og bibliotek sammen med eieren sin.

I dag er det tusenvis av slike team i arbeid over hele USA, Canada, Storbritannia, Italia, Finland, Frankrike, Sverige, Sør-Afrika, Slovenia, Spania, Nederland – og altså i Norge.

Les mer om boken «Slik påvirker naturen oss», som teksten er et utdrag fra.