Kostnadskrisen krever alternativer

Audun Myskja integrerer det beste fra alternativ medisin i sin legepraksis. Fremtiden er mer enn medikamenter og kirurgi, mener han.

AUDUN MYSKJA var en av deltakerne på Framtidsfrøfestivalen i Hurdal på sensommeren.Der fortalte han hva han gjør for å møte den tiltagende kostnadskrisen i helsevesenet.

– Som medisinstudentfor over 30 år siden lærte jeg at alt var genenes skyld. Det var lite vi kunne gjøre selv for å bedre helsa. Da jeg gikk på kurs om antioksidanter i 1980, var det alternativt. De som mente at dette kunne påvirke sykdom, ble ledd ut av det medisinske miljøet. Nå er det helt anerkjent at antioksidanter kan forebygge kreft og annen alvorlig sykdom.Han fastslår at vi har en kostnadskrise i helsevesenet. Utgiftene til sykehusdrift har økt dramatisk i løpet av 2000-tallet. Medisinen får stadig bedre verktøy, men det koster mer enn vi får igjen for det helsemessig.

– MIN DOKTORGRAD handler om eldreomsorg. Vi har ingen mulighet til å møte eldrebølgen med dagens kostbare verktøy. Hva skal vi gjøre da?– Vi må tenke forebygging, og da må vi forstå kroppen vår. Til det fins det enkle og rimelige verktøy. Parkinsonpasienter oppnår fantastiske resultater med gamle tibetanske øvelser, for eksempel. Folk må få alternativer de kan bruke hver dag. Det kan være avspenningsøvelser. Kreftpasienter kan få bedre livskvalitet med andre verktøy enn dyre medisiner. Det betyr ikke at de blir kvitt svulsten, men de kan lære seg å overvinne kvalme. Da får de en mestringsfølelse som gjør at de møter sykdommen med mindre frykt. Som lege er det fantastisk å oppleve.

Myskja beklager at moderne medisin har forkastet viten som mennesket har utviklet gjennom tusenvis av år med prøving og feiling. Selv har han lært seg enkle, «alternative» teknikker mot traumer, og hjulpet pasienter med post-traumatisk stress som i årevis har mislyktes med annen behandling. Det kom godt med etter 22. juli i fjor.

– JEG VAR INVOLVERT etter tragedien på Utøya, og møtte en far som sa: «Uansett hvor mange terapeuter vi får, vil det aldri dekke behovet». Han var helt enig i at vi må spre viten som hjelper folk til å kunne hjelpe seg selv.

– Nå har jeg et prosjekt med norske kommuner, som skal lære opp nøkkelpersoner i enkle verktøy for eldreomsorgen. Blant annet bruk av musikk og pust. Da jeg var sykehuslege på 1980-tallet fikk jeg rare blikk når jeg foreslo at pasienter som lå og ventet kunne gjøre noe for sin egen helse. Nå begynner denne tankegangen å spre seg. Før var demens en genetisk dom. Nå vet vi at vår egen innsats kan påvirke når og om genene skrur seg på.