Koronasjonen

Årets influensasesong går mot slutten. Gratulerer til de overlevende. Det gikk heldigvis bedre enn mange fryktet. Jeg har selv foreldre som i kraft av sin alder befinner seg midt i risikogruppen. Gjennomsnittsalderen i Norge for det som nå kalles koronarelaterte dødsfall – det vil si at man dør med viruset i kroppen, ikke nødvendigvis av det – er 84 år. Selv tilhører jeg en aldersgruppe hvor lynnedslag og haiangrep er like sannsynlige dødsårsaker, men siden opphavene mine nærmer seg akkurat den alderen har jeg vært ekstra påpasselig med å etterleve smittevernreglene, for å beskytte dem og andre i risikogruppen.

Men ja, pandemien ser ut til å være på retrett, i hvert fall i denne omgang. Så hva lærte vi? At media kan være veldig overbevisende når de synger fra samme salme, kanskje? At det vi tok for selvsagte rettigheter kan tas fra oss lettere enn vi tror? Og at vi mennesker nok en gang beviser at «survival of the fittest» ofte oversettes feil når det iføres norsk språkdrakt. Det betyr jo ikke den sterkestes rett eller overlevelse, men den mest tilpasningsdyktiges.

For vi tilpasset oss forbløffende fort mange av de mest absurde og strenge regler som noensinne er rullet ut av myndigheter, i hvert fall her i Norge. Veldig mange krevde til og med mer av kvakksalven. Helst burde vi visst grave vår egen grav, snekre vår egen kiste, legge på lokket, og ligge musestille der inne til den usynlige virale fare hadde blåst over om 12-18 måneder, eller kanskje på et uvisst punkt inn i en fremtid som var avlyst. Og nåde dem som stilte spørsmålstegn ved at rettigheter oppnådd gjennom ti- og hundreår med kamp skulle kastes ut vinduet uten hverken fanfare eller debatt, og med umiddelbar virkning og av usikker varighet. Det lærte vi også.

Hva skjer videre? Jeg leser i alt fra aviskommentarer til oppdateringer på Facebook at verden ikke vil bli den samme. De fleste tror at verden nå vil bli litt mer slik de ønsker at verden skal være. De som er sykelig opptatt av trygghet vil at myndighetene nå skal ha full oversikt over hvor alle borgerne til enhver tid befinner seg. Hele. Tiden. Det finnes flere veldig gode argumenter for hvorfor akkurat det er en forferdelig dårlig idé, men i disse koronatider veier argumenter som, «du blir uansett overvåket av Facebook og Google» eller «hva er problemet hvis du ikke har noe skjule?» tyngre enn lettvektere som at dette kan bli den største inngripen mot personlig frihet fra staten gjennom historien, og at potensialet for misbruk var, er, og forblir grenseløst.

De som er opptatt av miljø og spesielt global oppvarming tar reaksjonen vår på covid-19 som bevis på at vi faktisk kan gjøre store endringer – endringer som virket umulige bare for to måneder siden – om vi bare kjenner det brenner varmt nok under baken. De som vil ha mer nasjonal selvråderett ser for seg en verden mindre preget av globalisering, siden krisen har vist hvor avhengige vi er blitt av kinesere og andre innbyggere i et av verdens aller største land, nemlig utlandet. Globalister som Jens Stoltenberg og Erna Solberg på den annen side, høres ut som de har kjøpt manus fra samme taleskriver i sine nesten identiske anmodninger om at krisen bør resultere i mer internasjonalt samarbeid og ikke mindre.

Her er min spådom: Litt mer overvåking. Litt mindre flyreiser. Ellers mest som før. Det er ikke meningen å krenke noen her, hverken dem som har latt seg rive i overkant med av virusfrykt, eller dem som i likhet med meg selv lider av optimistsyken og tror på at en vakrere verden er mulig, men i første omgang vil nok den største endringen være at de som kontrollerte størstedelen av verdens ressurser nå vil kontrollere enda mer.

Før karantene, sosial distansering og smittesporingsapper ble den nye normalen, eide den rikeste prosenten av Jordas befolkning over halvparten av verdens formue. Deler av den formuen, nå forsterket med tilførsel av offentlige krisepakker, kan de nå bruke til å kjøpe aksjer på billigsalg. Eller naturressurser fra land som nå vil være enda mer gjeldstynget grunnet ovennevnte krisepakker. Eller til å ta over ellers lønnsomme uavhengige bedrifter som ikke overlever nedstengningen. Skulle vi finne på å være frekke nok til å demonstrere mot denne utviklingen er det nå bare for de styrende makter å sjekke sporingsappene for å se hvem som protesterer.

Så hva er da løsningen? Sosialisme? Nei takk. Både til god gammeldags kraftsosialisme med tung subsidiering av statlig gruvedrift i Sulitjelma, og til den skinnende nye kinesiske varianten med sosialiserende poengsystem for god sosialistisk oppførsel i en totalovervåket hyperdystopi. Riktig atferd skal blant annet premieres med billigere flybilletter, mens de som heller kjøper øl enn å måke snø skal straffes med sanksjoner som visumnekt. Eller, som de kinesiske styresmaktene selv reklamerer for ordningen: «De pålitelige skal kunne sveve fritt omkring under himmelen, mens de som misbruker tilliten ikke skal kunne ta et eneste skritt.»

Sosialisme og kapitalisme er begge uttrykk for den samme materialistiske selv- og virkelighetsforståelsen. Uenigheten mellom disse pseudo-motpolene handler mer om eierskap av produksjonsmidler og fordelingen av ditt arbeids sved.

Så hva, om noe, kan faktisk forandre verden til det bedre? Her er min teori: Hvordan vi behandler hverandre og verden rundt oss er forutbestemt av hvordan vi definerer oss selv og verden. Og siden vi fortsatt for det aller meste nekter å engang diskutere akkurat den elefanten i rommet, er jeg dessverre sikker på at de som nå håper på store endringer – i hvert fall i positiv retning – vil bli skuffet. Men den skuffelsen kan brukes til noe positivt, som på sikt kan gjøre en vakrere verden mulig. For det koronafeberen har gitt oss, er et mulighetenes vindu.

Så lenge ting går fremover er ikke folk flest så interessert i å tenke nytt. Min far var ett av ti barn. Ni av dem vokste opp. Min fars far døde ung. Dette var før velferdsstaten ble etablert, så tilværelsen var ikke preget av uutholdelig letthet. Det gjorde ikke tingene bedre at de bodde ytterst i Øygarden, noen forblåste holmer utenfor Bergen som i møte med vind og salt hav ikke engang klarer å holde fast på særlig mye matjord. Min far og søsknene hans overlevde derfor blant annet på mathjelp fra kirken. Men det var fisk i havet. Fra improvisert fiskestang fortsatte turen til åpne fiskebåter ved Færøyene. Derfra var veien kort til jobb som matros på tankbåt.

Da jeg selv kom til verden noen tiår senere delte jeg rom med to eldre søstre i en blokkleilighet i Bergen. Min far gikk gradene i tankrederiet. Styrmannsskole ble bestått og familien flyttet til rekkehus i drabantbyen Åsane. Senere ble skipperskolen bestått og voilá, der bodde vi i vår helt egen enebolig litt lenger opp i gaten. Dette er litt etterkrigs-Norge i et nøtteskall. Min far dro fra å dele et lite hus på landet med sin mor og åtte søsken, til en blokkleilighet, til et rekkehus, til en enebolig. Da skjønner jeg godt at man ikke har lyst å avvike for langt fra kursen, hverken styrbord eller babord. «Steady on she goes» er det mest fornuftige valget når man har slike medvinder i seilet.

Men nå har vinden snudd. Dagens voksne er den første generasjonen i manns og kvinnes minne som ikke kan forvente å ha det materielt bedre enn mor og far. Dagens unge får enda dårligere betalt. De blir fortalt at verden slik vi kjenner den er i ferd med å gå under, det være seg av klimaendringer, teknologiske nyvinninger som gjør dem overflødige, eller lite vennligsinnede viruspandemier. Koronakrisen var bare nok et spark virkeligheten gav dem. De lå allerede nede. Men den sparket også opp et vindu.

«War is over – if you want it». Hvert år rundt nyttår betaler Yoko Ono fortsatt for å få dette slagordet fra sent 60-tall trykket over en helside i avisen New York Times. Yoko har helt rett. Denne posten skulle egentlig handle om hvordan du og jeg kan klatre inn mulighetenes vindu og gjøre en vakrere verden mulig, men koronakrisen kan føye nok et offer til listen over ofre. Men ja, neste post lover jeg at i sin helhet skal dreie seg om hva vi kan gjøre for å få slutt på krigen. Krigen mot oss selv, mot andre, og mot verden vi lever i.