Godt renessantastisk nytt år!

«Vil vi ha håp, må vi akseptere at vårt gamle liv er over. Vi må finne opp en ny normalitet. Vårt grunnleggende forhold til virkeligheten – hvordan vi oppfatter og interagerer med verden – har forandret seg.» - Slavoj Žižek, desember 2020

God jul og godt nytt år. Dronning Elizabeth erklærte 1992 som annus horribilis, etter at det britiske kongehuset hadde blitt rammet av en lang rekke tragedier og skandaler. Selv gikk jeg på ekstra harde smeller i 2000, 2006 og 2015. Du har sikkert selv hatt et år eller flere som var ekstra bratt. Men 2020 er annerledes. Hele verden har gått i veggen. 

I går så jeg et meme hvor en forventningsfull kvinne telte ned de siste sekundene av 2020, bare for å se klokken vise 23.59.61, med påfølgende panikk malt utover ansiktet til den forventningsfulle. 2020 vil nok bli til 2021, men sekundviseren vil ikke vindusviske ut problemene som har gjort dette året til en kollektiv nedtur.  

Pandemien vil ikke vare evig, men alle ser ut til å være enige med den slovenske filosofen Slavoj Žižek, som jeg siterte øverst i teksten, når han sier at vi ikke kan gå tilbake til normalen etter at pandemien er bragt under kontroll. Også før viruset spredte seg som, vel, et virus, hadde det tårnet seg opp utfordringer for verdenssamfunnet. Både viruset og flere av disse utfordringene har en fellesnevner, at de krever globale løsninger. 

Problemet er at globalisering har blitt et like populært begrep som korona, og det med god grunn. I Vesten har middelklassen begynt å oppdage det samme som arbeiderklassen for lengst har fått føle på kroppen, at globaliseringen ikke gagner dem. Hverken Trumps «Make America Great Again» eller britenes Brexit kan forstås uten å ta inn over seg den voksende folkelige motstanden mot globalisering.  

Men jo, uansett hva vi tenker om globalisering, skyter den mer fart enn en garvet junkie, og vi må forholde oss til den. I en sammenfiltret verden bryr hverken klimaendringer, internasjonal terrorisme, finanskriser eller mikroplast i havet seg døyten om landegrenser. Trumpetister og Brexitere kan gjerne nostalgisk lengte etter fosterstillingens varme nasjonalistiske favn, men det vil ikke få utfordringene som krever globale grep til å fordunste. Slik jeg ser det er det tre alternativer til hvordan den globale verdensorden kan organiseres. 

Den første representeres av oss her i Vesten. Vi liker å se på oss selv som demokratier, men i praksis praktiserer vi en kapitalisme hvor markedsaktører, ikke minst innen finans og IT, i stadig sterkere grad dikterer samfunnsutviklingen. Da jeg gikk på Åsane gymnas i Bergen på 80-tallet hadde vi en eldre lærer i et fag som så fint ble kalt EDB, elektronisk databehandling. En av medelevene mine i klassen hadde da allerede utviklet et helt eget operativsystem som senere endte opp med å bli solgt til et kanadisk selskap for flere titalls millioner kroner. EDB-læreren var en flott person, men han var også klar over at han ikke hadde noe som helst å lære mange av oss, og aller minst operativsystemutvikleren. Jeg får litt samme følelsen når jeg ser på våre folkevalgte i møte med representanter for storkapitalen.  

Denne utviklingen er kommet enda lengre i land som USA og Storbritannia, og det er ingenting som tilsier at den ikke vil fortsette, der som her. I et slikt system vil de store multinasjonale selskapene, i tillegg til overnasjonale organer som EU, WHO og WTO, legge føringene, mens regjeringer og nasjonalforsamlinger nærmest blir som deres forvaltning å regne. Deres jobb blir å signere lover utarbeidet av de store selskapenes arméer av advokater og eksperter, og å sette disse føringene ut i livet.

Det andre alternativet representeres best gjennom Kina. Her ser vi et topptungt nasjonalt lederskap og byråkrati ta avgjørelsene. Politikken er fortsatt basert på økonomisk vekst, men det er Partiet med stor p og ikke selskapene som har siste ordet. Det mest slående eksemplet på dette systemet finner vi kanskje i poengsystemet kineserne er i godt gang med å rulle ut for borgerne sine. Hvis du gjør samfunnsnyttige handlinger får du plusspoeng som blant annet gir tilgang til privilegier som flyreiser. Prioriterer du heller unyttige aktiviteter som å handle øl, mister du poeng. Som de kinesiske styresmaktene selv reklamerer for ordningen: «De pålitelige skal kunne sveve fritt omkring under himmelen, mens de som misbruker tilliten ikke skal kunne ta et eneste skritt.»

Begge disse alternativene er uttrykk for en ovenfra og ned-tilnærming til verden. Eksistensielle kriser skal unngås og økonomisk vekst oppnås gjennom en slags toppstyrt New Public Management på alt fra nasjons- til individnivå. Disse to første alternativene deler også grunnleggende menneskesyn og virkelighetsforståelse, de er begge grunnleggende materialistiske. Mennesker er avanserte apekatter som ved hjelp av litt pisk og litt gulrot kan tvinges eller fristes til å oppføre seg, og naturen er noe vi kan utnytte, beherske og kontrollere. 

Men det finnes et tredje alternativ. Dette alternativet sier at grunnen til at vi skaper så mye friksjon her på kloden er at vi lever virkeligheten totalt på vrangen! Helt fra før vi kan snakke blir vi fortalt, direkte og indirekte, at vi er separate roboter med hovedkvarter plassert like bak øynene et sted. Livet består dermed i å manøvrere denne roboten, i konkurranse med andre roboter, gjennom en fremmed og potensielt fiendtlig og livsfarlig verden der på utsiden. 

Det tredje alternativet er ikke materialistisk, men åndelig. Åndelighet. Spiritualitet. Begge disse ordene deler samme rot. Både det norrøne ǫnd og det latinske spiritus betyr pust. Det er en god grunn til det. Pusten er det klareste hintet vi kan få om at den fortellingen vi er blitt fortalt om oss mennesker som separate roboter ikke stemmer. Pusten forener oss her på innsiden med verden der på utsiden, og med hverandre. Når det skrives i bøker eller synges i sanger at vi er én, er ikke det ment i overført betydning – det er en treffende beskrivelse av virkeligheten. Du, jeg og alle andre (den mest irriterende personen du vet inkludert), alle dyr, fugler, bakterier og virus, naturen, kloden og hele dette og eventuelle andre universer er forskjellige manifestasjoner av ett og det samme. Vi er mer sammenknyttet enn bladene på et tre, mer som dråpene i havet er det. 

Denne innsikten må ligge i bunn for et tredje alternativ for en globalisert verden. Dette alternativet er ikke materialistisk, det er åndelig. Det skiller seg også fra de to første ved at det vil spre seg nedenfra og opp. Det er opp til enkeltmennesker som deg og meg å virkeliggjøre dette tredje alternativet. Hvordan skal det skje? Det høres sikkert overveldende ut, det gjør det i hvert fall for meg. Da kan det være greit å huske på at den historiske perioden kalt renessansen, som har vært med å forme nesten alle kroker av samfunnet vi har levd i de siste hundreårene, ifølge teologen Paul Tillich, bare hadde rundt ett tusen aktive bidragsytere. 

Denne tredje måten å se på oss selv og virkeligheten er ikke ny. Vi finner den igjen i noen av de eldste kulturene på Jorden. Vi finner den i zen-buddhisme og i den tibetanske retningen dzogchen. Vi finner den hos den greske tenkeren Plotinus og hos den indiske Nagarjuna. Nærmere oss i både tid og rom finner vi de samme ideene hos Spinoza og hos de tyske idealistene som Schelling og Hegel. Om de sistnevnte er det blitt sagt at de hadde riktige konklusjoner, men at de manglet en yoga – en metode for å hjelpe andre til å realisere innsiktene de besatte.  

For meg vil 2021 handle om å gjøre det lille jeg kan for at det tredje alternativet skal vinne kampen om hvordan vi organiserer verden etter pandemien. Både i seg selv, og ved å påvirke de to andre alternativene så mye som mulig. 

Mitt eget lille bidrag i kampen mot pustebesværet er en bok med arbeidstittel: ÅNDENØD – filosofisk førstehjelp for en verden som ikke får puste, som forhåpentligvis kommer ut ikke altfor langt ut i 2021. Det siste kapitlet i den boken heter Diolog. Her inviterer jeg deg til å bli med å sette det tredje alternativet ut i verden – å skape en ny renessanse. For hvordan skal vi sørge for at det tredje alternativet slår rot, hva skal være vår yoga? Dio er latinsk for Gud, og siden jeg tror vi alle som én er blader på det samme treet, blir dialog mellom oss – når vi slippes fri fra den materialistiske tvangstrøyen – fryktelig interessant og et nesten grenseløst potent instrument. Dialog, eller nærmere bestemt diolog, er også grunnleggende ikke-hierarkisk – det motsatte av detaljstyringen vi finner i New Public Management-tankegangen.

Farvel 2020. Farvel til amerikaneren George Floyd som ikke fikk puste fordi et kne presset mot nakken hans til han ikke fantes mer. Farvel til de over halvannen million døde koronaofrene som heller ikke fikk puste. Også vi andre som ikke ble kvalt, hverken av knær fra utsiden eller virus fra innsiden, hiver etter pusten. Vi holder den inne mens vi ser individer, familier, land, ja en hel verden slites i filler foran øynene våre i et heseblesende tempo. Farvel 2020 og velkommen 2021. Hvor vi snur trenden sammen.

Og med det ønsker jeg leserne en god jul og et renessantastisk nytt år!