Jeg er ikke rasist, men...
Disse fem ordene utgjør det rødeste flagget for å gjøre omgivelsene helt sikker på at nå er noe rasistisk oppgulp på full fart oppover spiserøret. Men flagg er til for å brennes og ingen regel uten unntak, så jeg sier det likevel: Jeg er ikke rasist, men... jeg er ikke anti-rasist heller. Jeg er nemlig ikke-rasist. Hva i all verden er det for noe?
Jeg er ikke-rasist fordi jeg er ikke-dualist. I tidligere bloggposter har jeg snakket litt om hvordan dette øyeblikket ikke har noen grenser, hverken i tid eller rom. Vi kan selvsagt velge å dele det opp i både år og sekunder, men det slutter hverken nå, nå eller nå. Dette evige øyeblikket ble ikke født og det skal ikke dø. Det stanser ikke utover, hverken ved veggen foran deg, ved svenskegrensen, eller ved universets ende. Og det stanser ikke innover heller, hverken ved hjernebarken, ved hjerteklaffen eller ved hudlaget, hvilken pigmentering det enn måtte ha. Dette øyeblikket bare er, og som ikke-dualist tror jeg at dette grenseløse øyeblikket er hvem vi og alt er.
En slik selvforståelse ser på absolutt alle og alt som finnes i dette og eventuelle andre universer som likeverdige manifestasjoner av hvem og hva vi egentlig er. I et slikt perspektiv blir mengden melanin i huden og andre fysiske forskjeller mellom folk og folkegrupper så uendelig forsvinnende uviktig i forhold til alt det vi har felles. Fokuset skiftes helt naturlig fra det som skiller oss til det som forbinder oss.
Folk flest ser ikke på seg selv som ikke-dualister – de er dualister. Det vil si at man bevisst eller ubevisst identifiserer seg som en adskilt person som opererer i en verden som ligger der på utsiden av kroppens mer eller mindre pigmenterte rustning. Livet går da ut på å manøvrere seg sånn noenlunde helskinnet gjennom denne utenforheten.
For en slik jeg-robot representerer absolutt alt der ute nødvendigvis også en potensiell eksistensiell trussel. En viktig strategi for å overleve i møte med denne trusselen kalt livet, er allianser. Vi allierer oss med familie, venner, folk som ligner på oss selv... du ser hvor jeg vil hen. Vi kan selvsagt også alliere oss med folk som har samme holdninger som oss, anti-rasisme for eksempel, men så lenge vi ikke ser gjennom illusjonen om den adskilte jeg-roboten som er separert fra omverden av hudlagets parameter, vil selv ikke den mest dedikerte anti-rasist være fri for det hun eller han hevder seg å være så sterkt imot.
Dette er opphavet til systemisk eller strukturell rasisme, og årsaken til at rasisme er så vanskelig å bli kvitt, selv i en tid hvor mennesker flest ikke vil definere seg selv som rasistiske, i hvert fall ikke i en diskusjon over en kopp te eller café au lait. For den definisjonen hviler litt forenklet sagt i frontallappen, den fremre delen av hjernen som ble sist utviklet, og som er viktig for å styre tankevirksomhet og intellektuelle funksjoner. Men når motstanderspilleren kommer galopperende mot oss i full fart, er det lett for å sparke ballen til en spiller med samme drakt som en selv. Da er det den eldre «dyrehjernen», det limbiske system som styrer følelser som frykt og sinne, som blåser i fløyten og styrer valgene våre.
Om du begynner å identifisere deg som dette øyeblikket i sin helhet og ikke bare som en liten brikke i dette øyeblikket, vil ikke dette urinstinktet forsvinne. Det overskrides og inkluderes, det utryddes ikke. Men du kan oftere og raskere gjenkjenne mekanismen når den rører på seg, og velge om du vil ta plass på det limbiske toget. Eller la være.
På samme vis utraderes ikke ditt relative jeg når du forstår at du og alle andre også er hele dette grenseløse øyeblikket, vårt felles absolutte jeg. Det inkluderes. Det settes til og med fri til å nå høyere potensialer enn det noensinne kunne drømme om så lenge det trodde at Jord-drakten var alt det var.
Når jeg hører noen kalle seg anti-rasist, tenker jeg at anti-rasister selvsagt er hundre ganger å foretrekke fremfor rasister. Men jeg tenker også at nei, med mindre vi er villige til å kaste et langt og dypt blikk i selvforståelsespeilet, er vi fortsatt en del av problemet og ikke av løsningen. Hvis vi virkelig har lyst å gjøre noe med rasisme kommer vi ikke utenom å sjekke selvforståelsen.
Oppmerksomheten rundt rasisme i kjølvannet av videoen hvor Derek Chauvin med hendene i lomma satt på halsen til George Floyd i åtte minutter og førtiseks sekunder, vil blåse over. Nye skandaler og kriser vil fange vår kollektive oppmerksomhet, våre likes og våre sinna-emojis. (Hva var det det viruset het nå igjen?). Hva vil da ha endret seg? Lite eller ingenting. For vårt senter vil fortsatt være jeg-roboten, og rasismen som ligger innebygget i den selvforståelsen er den samme som før.
Valget er vårt. En nydelig venn av meg som er utstyrt med en av de vakreste pennene jeg vet, beskriver hvordan det kan føles å være fanget i et avgrenset jeg: «Jeg står på sidelinja og ser det bare gli forbi og jeg har satt meg selv evig på benken og har visst knytt lissene sammen og den stramme trøya lar meg ikke puste.» George Floyd fikk heller ikke puste. Det er på høy tid vi bryter ut av den begrensede selvforståelsens tvangstrøye, så både vi og dem rundt oss kan få puste fritt.