Her får barna en utvidet forståelse av fellesskap

For urbefolkningen er det vanskelig å forestille seg et liv uten fellesskapet. Sobonfu Somé forteller om landsbyen hun kommer fra i Burkina Faso.

For mennesker som har bodd i Vesten hele livet, kan det være vanskelig å tenke at alt de eier, er fellesskapets eiendom, men det er slik det fungerer i landsbyen. På denne måten bidrar alle til andres velferd. Har du for eksempel barn, så er det ikke bare ditt barn, men fellesskapets. Helt fra fødselen av er det flere enn moren som har ansvar for barnet. Alle andre kan gi barnet mat og pleie. Enhver kvinne som har et spedbarn, kan også amme alle andres, og det er akkurat som det skal være.

Av og til hender det at moren vil være med barnet sitt, men ikke får sjansen fordi der er så mange andre som tar seg av det. Jeg husker hvordan jeg stadig vekk lurte søstrene mine: Jeg hentet barna deres og tok dem med meg, og ble borte i timevis. Søstrene mine lurte på hvor barna var, men de visste at de var i trygge hender.

Hvis et barn vokser opp med idéen om at foreldrene er det eneste fellesskapet det har, har han eller hun ingen andre å gå til med problemene sine hvis foreldrene ikke kan løse dem. Foreldrene alene er ansvarlige for hvem barnet utvikler seg til å bli, og det er for mye forlangt av kun to mennesker. Og mange ganger er det kun ett enkelt menneske som sitter igjen med foreldrerollen. Ved å gi barnet en utvidet forståelse av fellesskap, hjelper man det til å ikke stole på bare én enkelt person. Barnet kan selve velge en person å gå til med problemene sine, og hvis hun ikke får hjelp der, kan hun gå videre til noen andre.

For urbefolkningen er det like vanskelig å forestille seg et liv uten fellesskapet som det er for de fleste vestlige mennesker å se for seg et liv i fellesskap. Hvis man skal skape et fellesskap som fungerer for menneskene her, må man ta en grundig kikk på noen av de grunnleggende elementene i et sunt fellesskap – ånd, barna, de eldre, ansvar, gavmildhet, ansvarlighet, forfedrene og ritualene. Disse former grunnlaget for fellesskapet. Og man trenger ikke å være så mange mennesker til å begynne med. Jeg vil heller ha et fellesskap bestående av en liten krets gode venner enn å føle meg fortapt blant en stor gruppe mennesker som overhodet ikke bryr seg.

Det er vanskelig å skulle løse det emosjonelle gjennom intellektet; det vet ikke hvordan det skal føle, intellektets logikk kan ikke møte hjertets begjær. Derfor er det så viktig at vi innser hvordan ritualet, den følelsen det gir oss, kan være et viktig verktøy for å løse de krisene som oppstår. I ritualet oppstår det en tilfeldig omsorg for hverandre. En eller annen kommer til å bryte sammen på grunn av et indre trykk, og noen andre tar seg av ham. Etter en stund vil også han som gir omsorg, bryte sammen, og noen andre igjen vil slutte seg til dem. Slik blir det et sammenhengende ritual av støtte og omsorg.

Den afrikanske familien er alltid en utvidet familie. Du omtaler aldri kusinen din som «kusine», det ville være en fornærmelse. Fettere og kusiner er brødre og søstre. Nevøer og nieser er barna dine. Onkler er fedre, tanter er mødre. Din søsters mann er også din mann, og din brors kone er er også din kone. Vi oppfordrer også barna til å kalle andre utenfor familien for mødre og fedre, søstre og brødre.

Sobonfu Somé skriver mer om landsbykulturen i boken «Intimitetens ånd» (utgitt på Flux i 2015).