Vi forstår ikke alt ved å dele det opp

Rupert Sheldrake skar opp og kvernet rotter da han studerte ved Cambridge. Noe forsvinner når vi prøver å forklare organismer på denne måten, skriver han.

Frem til det nittende århundre trodde de fleste vitenskapsmenn at atomer utgjorde det solide, permanente og endelige grunnlag for materien. Men i det tyvende århundre ble det klart at atomer er sammensatt av enkeltdeler, med en kjerne i sentrum og elektroner i bane rundt kjernen. Kjernen består av protoner og nøytroner, som i sin tur er sammensatt av komponenter kalt kvarker, med tre kvarker i hver. Når kjernen splittes i en partikkelakselerator, som i CERN utenfor Geneve, spruter det frem en mengde andre partikler. Hundrevis av disse er allerede identifisert, og enkelte fysikere mener at større akseleratorer vil produsere enda flere.

Bunnen er falt ut av atomet, og det er lite trolig at et virvar av flyktige partikler skal kunne forklare formen på en orkidé, laksens sprang i fossen eller flyformasjonene til en flokk stær. Reduksjonisme har ikke lenger noen atomær base for å forklare alt mulig annet. Organismer er uansett ‒ og uavhengig av hvor mange subatomiske partikler som måtte finnes ‒ helheter. Det å redusere dem til sine enkeltelementer ved å drepe dem og analysere deres kjemiske bestanddeler, ødelegger simpelthen det som gjør dem til organismer.

Jeg kunne ikke unngå å tenke på reduksjonismens begrensninger da jeg studerte ved Cambridge. Som ledd i biokjemien i avgangsåret utførte kullet mitt et eksperiment på enzymene i rottelever. Først tok vi en levende rotte og ‘ofret’ den over utslagsvasken ved å giljotinere den. Deretter skar vi den opp og tok ut leveren. Vi malte opp leveren i en kvern og sentrifugerte den for å fjerne uønskede biter av avfall i cellene. Deretter renset vi den fuktige restmassen for å isolere de enzymene vi ville se på, før vi la dem i reagensglasset. Til slutt supplerte vi med kjemikalier og studerte hastigheten på de forskjellige kjemiske reaksjonene.

Vi lærte noe om enzymer, men ingenting om hvordan rotter lever og oppfører seg. Et litt mer overordnet problem var oppsummert i korridoren på avdelingen for biokjemi, på en plansje som viste føringer og detaljer i menneskets stoffskiftesystem. Tvers over plansjen øverst hadde noen skrevet med store blå bokstaver: KJENN DEG SELV.

Forsøk på å forklare organismer ved hjelp av deres kjemiske elementer er omtrent som å forstå en computer ved å male den opp og studere bestanddelene: kopper, germanium, silikon for å nevne noen. Det er opplagt mulig å lære noe om en computer på denne måten, nemlig hva den er laget av. Men i prosessen med å redusere den forsvinner strukturen og de progammerte funksjoner. Kjemisk analyse kan aldri avdekke kretsdiagrammene. Ingen mengde matematiske modeller av utvekslingen mellom de atomære delene kan avdekke computerens programmer eller det formål de skal oppfylle.

Teksten er et utdrag fra boken «Vitenskapens vrangforestillinger» av Rupert Sheldrake.