Fengselsdialog – der alle lærer og ingen underviser

Vi i Flux Forlag er opptatt av dialog mennesker i mellom, og vi tror at dialog kan bidra til å skape fred der det før var konflikt og bidra til felles mening. Dette har blant annet resultert i at vi det siste året har jobbet med Bergen fengsel, hvor vi til nå har hatt 7 samlinger. Målet vårt har vært å sette fokus på meningsskapende dialog mellom ansatte, innsatte og sivile, og slik bidra til en bedre rehabilitering og skape et rom hvor det er mulig å snakke sammen rett og slett som medmennesker. Dette kan bidra til større forståelse og forandrer relasjoner. Viktige elementer er gjensidig velvilje, åpenhet og nysgjerrighet. Ferdigheter man øver på i dialog er å lytte, møte med respekt, utsette vurderinger og utforske antagelser.

– Det handler om å reflektere over egne tanker, og snakke sammen uten å dømme hverandre, sa Trine-Line Biong i Flux-artikkelen Flux går i fengsel. 

– Ut fra det, kan noe skje. Det kan bidra til å rehabilitere mennesker og samfunn. Mye kommunikasjon handler om at noen «vet bedre» og skal belære andre. Det fratar mennesker muligheten til å kunne tenke selv. Skal innsatte rehabiliteres, kan vi ikke gi dem rollen som underdanige. Vi må se på dem som hele mennesker med egne ressurser.

Tilbakemeldingene så langt har vært gode. De innsatte har fått et fora hvor de føler de kan snakke fritt uten å bli straffet for å uttrykke hva de føler, og at dialog faktisk kan dempe konfliktnivået i fengselet. De ansatte føler at fengselsdialogene har vært lærerike og utviklende på en annen arena enn de er vant med, og de har fått tilbakemeldinger om at dialog fører til mer dialog.

Det siste fengselsbesøket i denne omgang vil foregå 25. juni.

I denne forbindelse deler vi i dag et utdrag fra boken Practicing Peace in Times of War, av Pema Chodron, som vil komme ut i norsk oversettelse hos Flux Forlag høsten 2016. Jarvis, som denne fortellingen handler om, sitter inne i fengslet San Quentin i USA i påvente av sin henrettelse:

Det sies at bak enhver forherding eller hardhet i hjertet, ligger det frykt. Men om du beveger deg forbi frykten, finner du et mykt punkt. Og om du berører det myke punktet finner du den fantastiske blå himmelen. Du finner det som er udefinerbart og fordomsfritt, det som kan støtte og vekke oss opp hvor og når som helst. Det var dette stedet Jarvis, i sin iver etter å hindre harme, endte opp med å vise til sine medfanger i denne historien.

En dag befant det seg en måke i luftegården på San Quentin. Det hadde vært uvær, og måken svømte rundt i en av regnpyttene. En av fangene plukket opp en stein i luftegården og skulle til å kaste den på måken. Jarvis strakte automatisk ut hånden for å stanse angrepet. Mannen ble naturligvis enda mer aggressiv og han begynte å rope. Hvem faen var det Jarvis trodde han var? Og hvorfor brydde han seg om en simpel måke? De andre fangene begynte å stille seg i ring rundt dem, klare for en slåsskamp. Den andre fangen brølte til Jarvis, «Hvorfor gjorde du det?» Og Jarvis svarte, «Jeg gjorde det fordi den fuglen har mine vinger.» Alle skjønte det. De stanset simpelthen opp, myknet i hjertene sine, og en stillhet senket seg. Så begynte de å le og spøke det bort. Selv mange år senere ville de innimellom spørre ham ertende, «Hva var det du mente, Jarvis, «Den fuglen har mine vinger»?» Men i det øyeblikket, der og da, forstod alle.

Om du vil vite mer om dialoger og om hvordan våre samfunnsproblemer ofte har opphav i “tankerøtter” og måten vi kommuniserer med hverandre på, så kan du lese om dette i boken Dialog, hvor Trine-Line Biong og Kari Bu er redaktører.