En kreativ elev

Det snakkes mye om kunnskap i skolen. Den “skal kvalifisere elevene for arbeidsliv og høyere utdanning og samtidig sikre alle elever et godt læringsmiljø,” sier Regjeringen. Dette er vel og bra, vil de fleste mene. Men kan det være aspekter vi likevel glemmer? Kan det være andre ting elevene også bør få med seg i bagasjen?

I dag deler vi et utdrag fra David McCullogh jr.s bok Du er ikke unik!

Jeg vil fortelle en historie om en elev jeg nylig hadde i klassen min. La oss kalle ham Jack.

Han er en rolig gutt, selvbevisst, ansvarsfull nok, svært høflig, en i høyeste grad likendes kar. I avgangsklassen for litteratur var han oppmerksom, lærevillig, men ikke altfor innstilt på å legge ned den største innsatsen. Han fant seg raskt et komfortabelt nivå og holdt seg siden til det. En utålmodig sjel kunne føle seg fristet til å se på ham som en middelmådighet med karakter av typen svak firer eller sterk treer, bare en helt vanlig elev, som i det rådende klima blir sett ned på.

I det siste har jeg følt en voksende trang til å forsvare unger som Jack, selv overfor andre lærere, hvorav enkelte kan mistenkes å ha et opplyst minialter med bilde av den ideelle Elev som de forventer at alle disse kjøtt-og-blod-utgavene skal leve opp til. Alt som ikke lever opp til idealet utgjør en skuffelse, en personlig fornærmelse, et tegn på sviktende karakterstyrke. Superlative prestasjoner og en hel salatbar av laurbær bør være enhver elevs ambisjon, synes de å mene, og læring er et biprodukt av denne øvelsen. I dette klimaet kan elever som Jack bli usynlige. Det er faktisk mange som foretrekker det slik.

Hele skoleåret gikk det kun i en firedels takt med Jack. I de første månedene speidet jeg etter et tegn på tenning. Da han leverte inn en svært dårlig hjemmeoppgave idet de siste høstbladene resignerte i sin kamp mot vind og kulde, syntes jeg tiden var inne for å ta en prat. Vi hadde en hyggelig samtale, han var enig i at han kunne gjøre det bedre, vedgikk at han hadde mer inne enn han hadde vist, og sa at han anerkjente verdien av hardt arbeid. Jeg følte at det var grunn til å være forsiktig optimist. Vi avsluttet møtet som venner. Men ingenting forandret seg. Jeg prøvde å piske litt her og vifte litt med gulroten der, men det hjalp ikke. Greit nok, tenkte jeg. En grei fyr, fornøyd med å havne midt på treet. En elev, selv en avgangselev, må selv få gjøre sine prioriteringer, også når det er mitt fag som blir nedprioritert. Så lenge han prioriterer noen andre. Jeg lot ham velge.

Men i løpet av en lang og mild vinter så jeg ikke tegn til at han prioriterte noen fag i det hele tatt. Våren kom, men ingen tegn til den minste iver. I mai, med en ny generasjon bladverk til å grønne trærne, fikk jeg en overraskelse da jeg fant ut at Jack faktisk hadde en lidenskap han brant for.  Jeg fant det ut fordi han nevnte det for meg. Han hadde faktisk prioritert et fag, og prioritert det knallhardt. Det vil si, mer av et kall enn et fag. Jeg satte til og med pris på at han ikke hadde fortalt meg om det før vår tid sammen var nesten over. Kallet hans var, tross alt, hans. Og så vidt han visste tjente ikke kallet hans noen annen hensikt utover tilfredsstillelsen han fikk ved å utøve det, noe han formulerte klumsete, uten at det så ut til å plage ham. Han ble ikke coachet eller oppmuntret eller vurdert av voksne. Det var ingen konkurranse i sikte som han forberedte seg til. Han hadde ikke gått på kurs eller blitt opplært av andre. Heller ikke spilte hobbyen hans noen rolle i hans planer for videre utdanning og karriere. Gleden og tilfredsstillelsen var hans og bare hans, og det i seg selv var mer enn nok.

I mai fikk jeg vite at Jack tegner.

Ikke bare tegner han, han tegner tredimensjonale bilder. Han utformer detaljerte papirmodeller, skulpturer, med vanlig kopipapir, blyanter og penner, saks og teip. Han gjør det utelukkende fordi han liker det.

—

Om Jack en dag blir kunstner eller arkitekt eller ingeniør eller noe annet direkte eller indirekte knyttet til hans forkjærlighet for å lage modeller, er uviktig. Han har allerede lært noe viktig om lidenskap, om fokus, om å rydde plass i livet sitt til å gjøre det han vil utelukkende fordi han elsker å gjøre det. Han har også utviklet et sett ferdigheter, og han har sine egne krav til kvalitet som han sørger for å innfri.

Han har lært å observere verden rundt seg, å unnfange ideer, å hengi seg til dem, og å utføre godt arbeid for å virkeliggjøre ideene. Ved selv å velge prosjekter som han gjennomfører, har han bygget opp selvtillit. Det er utmerkede ferdigheter som forhåpentligvis vil være med ham resten av livet.

Hva tenker du? Bør skolen i større grad legge til rette for lidenskap og kreativitet?

Fra boken Du er ikke unik, av David McCullough jr. Utgitt på Flux i 2014. Boken er oversatt til norsk av Odd Eirik Ness.