En egen planet for de hyperrasjonelle

Odd Eirik Ness tar oss med til fremtiden i den første science fiction-romanen på Flux forlag. De mest rasjonelle menneskene har laget sitt eget samfunn på Mars, mens de mer emosjonelle og alternative er igjen på Jorden.

«Kentauren» handler om Ask, som lever på Mars i år 2060. Her har jordens rasjonelle elite skapt et gjennomstrukturert samfunn. Men Ask rykkes ut av komfortsonen og kastes ut på en indre og ytre reise. Han havner på vår egen klode, i boka kalt Tellus. Her får han for første gang kontakt med alternativ tenkning, sex, drugs & rock ’n roll.

FLUX: – Hva inspirerte deg til å skrive om dette?
ODD EIRIK NESS: –Rundt tusenårsskiftet ble jeg kastet ut av materialismen, og søkte svar på de evige spørsmål. Jeg fikk kontakt med mer åndelige miljøer. I likhet med Ask, ble jeg først overveldet. Jeg var lei av svarene som det rasjonelle, materialistiske samfunnet kunne tilby. Det var ekstremt befriende å møte fantastiske personer med en helt annen tilnærming. Det var også fristende å tenke at de nye svarene jeg fikk var de rette. Men jeg oppdaget at også disse livssynene hadde en bakside, og at de ikke kunne besvare alt jeg lurte på. I 2008 utga jeg boken «Norsk Tantra» på Flux. Den handler om ikke-dualisme, en tilnærming til virkeligheten som kanskje er best kjent fra zen-filosofi. Det handler om å forene motsetninger i en større helhet. Etterpå satt jeg igjen med ideer som jeg har brukt i den nye romanen. Kentauren brukes ofte som bilde på mennesket med én fot i det åndelige og én i det materialistiske, og kampen for å integrere disse ofte motstridende kreftene. Vi har hatt store debatter rundt Märthas engleskole og Snåsamannen. Leirene snakker fullstendig forbi hverandre, og det føles som om de lever på to ulike planeter. I min bok har de fått det som de kanskje vil.

– Kan du fortelle oss hvordan marsistene har organisert familien og barneoppdragelsen?
– På Mars har teknologien overtatt ansvaret for reproduksjon, og kvinner er befridd fra graviditet og fødsel. De hyperrasjonelle marsistene har tatt konsekvensen av at familien var en konstruksjon for å sikre reproduksjon. De har utryddet familien, og overlatt barneoppdragelsen til profesjonelle. Ask er en offentlig utnevnt oppdrager – et respektert yrke på Mars.

– Zenitra er en kvinne som har funnet seg godt til rette på Mars. Hun sier: «Kjærlighet slik dere telluser bedriver det er et spill hvor dere setter alle pengene på et tall som ikke finnes.» Kan du utdype hva hun mener med det?
– Marsistene mener at tosom kjærlighet var en fysiologisk tvangstanke. En ustyrlig overdose dopamin, med tilhørende aktivisering av hjernens lystsentre, som ikke lenger tjente en rasjonell funksjon. På Mars kontrolleres denne av vaksiner med kjemisk motgift. Marsistene har helt rett i at kjærlighet mennesker imellom sjelden lever opp til idealet. I hvert fall ikke over tid. Men i stedet for å lete etter bedre kår for kjærligheten, har marsistene gitt opp hele prosjektet. Zenitra sier til Tellus-kvinnen Fest: «Etter det første bruddet blir du hjerteløs. Dermed vil du behandle alle de neste kjærestene dine med en passiv-aggressiv avsky som spenner beina under alle fremtidige forhold før de er innledet. Hver gang kjærligheten brister påføres du massiv følelsesmessig skade. Til sist er du et emosjonelt vrak, selv om verken du eller samfunnet du lever i nede på Tellus kan eller vil innrømme det.»

Smil og sikkerhet– På Mars er det lav toleranse for risiko, «feil» og smerte. Ser du tegn til det samme på Jorden i dag?
– Vi lever kanskje i det landet som minner mest om Mars i romanen. Jeg har reist mye i India, Sør-Afrika og Brasil, hvor sikkerhetsrutinene ikke er like utviklet. Først sammenlignet jeg alt med hvordan vi gjør ting her hjemme, som om vi var idealet. Deretter svingte pendelen i motsatt retning, og jeg følte at nordmenn var altfor opptatt av å regulere livet. Ett av mange eksempler er barneoppdragelse. Etter å ha sett afrikanske barn i fri utfoldelse, er det lett å bli tankefull. Du får se flere ekte barnesmil på ti minutter på landsbygda i den sørafrikanske delstaten Transkei, enn du ser på et helt semester i en norsk barnehage. En gang hørte jeg en far spørre barnet sitt om farmor hadde vært tilstede under besøket hos besteforeldrene. Barnet svarte: «Jeg tror hun er inne på den andre avdelingen.» Gutten mente at bestemor var i stuen.

– Har du fortsatt sansen for det mer uorganiserte, eller har du skiftet syn igjen?
– Jeg har endt opp med et mer kentaurisk standpunkt, hvor jeg aksepterer at ulike steder har ulik tilnærming til det miraklet vi kaller livet. Ingen av oss sitter med alle de rette svarene. I boka kan nok Mars være en metafor for Norge og Vesten, og Tellus for «mindre utviklede» deler av verden.

– Er det noe på Mars i boka som du skulle ønske vi hadde mer av her på Jorden i dag?
– Helt klart. For meg er ikke rasjonalitet noe skummelt. Jeg ønsker meg mer av begge deler. Mer rasjonalitet og mer åndelighet. Mars er ikke the bad guy i boka. Det er bare en halvpart av en virkelighet som har utviklet seg uten sin naturlige motvekt. Jeg ønsker meg en gjensidig respekt og balanse mellom det rasjonelle og det intuitive. Jeg tror ikke verken hardcore rasjonalister eller ditto alternative egentlig ville likt et samfunn uten en utfyllende motvekt. Ask krysser universet i jakten på den kjærligheten han ikke helt vet hva er for noe.

– Har du noe budskap med denne boka? Får vi se deg i samfunnsdebatter?
– Kentauren er definitivt ikke et innlegg i en samfunnsdebatt. Det er først og fremst en humoristisk og trist, universell og jordnær kjærlighetsroman. Når det er sagt, finner jeg selv stor glede i middelveisfilosofi. Dette tankesettet flyter nok som en understrøm gjennom romanen.