«Du kommer til å bli hata!»

Hun lo hånlig av meg og snudde seg indignert mot de andre i det klamme klasserommet. Jeg hadde sagt noe om anmerkninger og det å ikke ha med seg bøker. De andre jentene hadde øyeblikkelig dannet allianse mot meg, mens den plagede gutten hadde nok med sine indre djevler og demoner.

Det var steile fronter, som Arafat mot Begin, Gro mot Kåre, Trump mot verden. Dette var altså de ambisjonsløse, hormontorpederte matematikkvegrerne. De hadde blitt tatt ut i en liten gruppe, mer for å skåne de andre i klassen enn for at de skulle bli kunnskapsløftet selv.

De satte sin ære i å ikke innordne seg systemet på noen som helst måte. De kom sent til timen, ropte og hoia. Spiste når det passet seg, avbrøt meg og de andre. Hadde massevis av unnvikelsestaktikker for ikke å jobbe. Og ikke minst plaget de gutten. Han var som et irriterende sår for dem. Sårhet var også alt han var og alt han sugde til seg. For meg var det bare å stålsette seg, være en tydelig, foroverlent voksen og ti ganger mer mattemotivert enn de var til sammen. Såkalt proaktiv og profesjonell.

Gradvis skjedde en endring. Gutten fikk komme tilbake til den opprinnelige klassen. Når de ikke lenger kunne plage ham, roet de seg litt. Praten ble litt annerledes. Jeg bestemte meg for å gi dem en sjanse og la det snike seg inn litt mykhet i de pedagogiske kantene. Derfor åpna jeg litt opp for prating, der jeg ante at det kunne bli interessant og litt mer personlig. Temaer med substans ble ikke hysjet ned, men løftet fram. Jeg lurte inn matematikk der jeg kunne og i hvert fall nok til å forsvare at det faktisk var matematikk og ikke samtaleterapi som sto på timeplanen. Stemningen endret seg når de skjønte at jeg var interessert og at de kunne lufte de innestengte tankene. De ble mye mer høflige, mye morsommere og framsto som betraktelig mer intelligente og reflekterte mennesker. De kom til rett tid og de ble kanskje ørlitegrann flinkere i matematikk.

Gradvis fikk jeg et helt annet inntrykk av dem. Nei, de var ikke problemelever. De var hyggelige medmennesker som bare hadde et sterkt behov for å sette ord på alt som raste gjennom hodet og kroppen i en rastløs, kaotisk, sårbar og vidunderlig ungdomstid. Hun som var lengst unna både ståkarakter og indre harmoni utbrøt en dag: «Tenk om vi kunne hatt et fag der vi kunne ha prata om de viktige tingene, som vi gjør nå!».

Det slo meg umiddelbart som en god idé, for kunne ikke skolen også romme et slikt fag? Det er alt for mange flotte, godhjertede ungdommer som går rundt og tenker at de ikke er gode nok som de er. Enten opplever de å føle seg som skoletapere selv om de er breddfulle av ressurser, eller så jager de perfeksjon på absolutt alle arenaer. Et fag som hjelper ungdommene til å finne sine kvaliteter og øke sin selvfølelse er etter min mening kvalifisert til å være et nasjonalt satsningsområde.

Det å kjenne seg selv og være stolt av seg selv burde være en grunnleggende ferdighet.

Egil HamnesSamfunn