Det kvantefysiske klasserommet
Dette er en situasjon mange lærere nok vil kjenne seg igjen i; frustrasjonen etter en mislykket time. Og særlig er frustrasjonen stor når opplegget var velprøvd og en suksess i andre klasser. Da setter man seg ned og tenker: Hvor gikk det galt? Kanskje oppsøker man psykologiens lumske viderverdigheter, fordyper seg i østeuropeisk pedagogikk eller kanskje god gammeldags sjamanisme? Mulighetene er mange. Men som halvstudert fysiker vil jeg utvilsomt si at dette handler om kvantefysikk.
De minste partiklene vi er bygd opp av, oppfører seg på en måte som kan virke uforståelig og lite logisk. Hormonherjede ungdommer fanget i et klasserom kan være ganske like på dette punktet. Humøret kan svinge voldsomt både hos enkeltindivider og gruppa som helhet, uten at en realist helt skjønner hva som foregår. I kvantefysikk kan partikler med nøytral ladning plutselig – og av innviklede årsaker - omdanne seg til en positiv og en negativt ladet partikkel. Det er som å ha en hyggelig, men litt kjedelig samtale med en gammel nabo om vær og vind, for så å oppdage at han omdanner seg til Charter-Svein på Ibiza og Trump under stemmeopptellingen samtidig. Med slike omdanninger i klasserommet kan timene naturlig nok bli uforutsigbare.
Og dette kan langt på vei forklare hvorfor en time kan bli mislykket når den etter teorien burde bli bra. Men hele sannheten er det nok ikke. For i kvantefysikk er noen av partiklene koblet sammen med andre på en helt bestemt måte. To slike partikler kan være atskilt, men svinge på samme måte – såkalt sammenfiltring. Hvis den ene skifter denne måten å svinge på, vil den andre gjøre det samme uansett hvor langt borte den er.
Derfor; når en vel forberedt stakkar (men med en litt dårlig dag) beveger seg inn i klasserommet vet han kanskje ikke at han er sammenfiltret med elevene sine, dermed sender han sine negative vibrasjoner ut i verden og endrer svingningene også for ungdommene. Dette fanger de opp allerede før han kommer inn i klasserommet, og uansett opplegg er stakkaren garantert en mislykket time. Likeledes vil din gode utstråling føre til lykke og harmoni i klasserommet, og selv de mest platte faglige anekdoter vil gå rett hjem hos publikum. Og du vil forlate klasserommet skjelvende av glede og lure på hvorfor i all verden akkurat denne timen ble så himla bra.
Til slutt har de grunnleggende egenskapene hos de aller minste partiklene også en betydning. For disse er ikke bare partikler, de kan også være bølger. I praksis vil dette bety at disse minste gærningene kan være ett sted, eller flyte rundt og være flere steder samtidig. For å gjøre forvirringen komplett virker det som om de er partikler når de blir observert.
Merkelig i kvantefysikkens verden, men logisk i klasserommet. Snur du ryggen til elever midt i en greit kjedelig matematikktime, er dette en klar invitasjon til å gå inn i bølgefunksjon og la oppmerksomheten bare flyte utover. Før man vet ordet av det er elevene dypt inne i dramaet i Ex on the Beach og ikke lenger i det matematiske dekningsområdet. Men heldigvis skal det bare en velplassert observasjon til før de igjen er pliktoppfyllende, forutsigbare partikler.
Men det trenger jo ikke være verre enn at klasserommet er fylt av antimaterie. Da vil elevene være helt lik deg, bare med helt motsatte egenskaper. Veldig interessant fysikk, men det fører nok ikke til god kjemi.