Den følelsen

Et viktig og kritisk moment ved det å være lærer er å ha evnen til å overleve planleggingsdager. For utenforstående er vel hovedinntrykket at på disse dagene virrer lærerne rundt på skolen mens de kvesser blyanter, setter stoler på rekke og ellers drikker farlig store mengder traktekaffe mens de diskuterer detaljer fra statsbudsjettet eller generelt kverulerer og doserer for tilfeldig forbipasserende. Altså rimelig avslappende – og autonomi på et nivå intet menneske har ryggrad nok til å bære.

Men virkeligheten er annerledes. Planleggingsdager er først og fremst en arena for ledelsen. Lærerne får i liten grad planlagt egen undervisning, men må finne seg i vennlig indoktrinering; hvilke nye retningslinjer i dette året? Hvilke nye byråkratiske krumspring legger hindringer i veien for det som allerede fungerer? Har udir kommet opp med noe som faktisk kan brukes i klasserommet? Forhåpentligvis nok av det siste, slik at den gløden disse solbrune menneskene bærer med seg i hvert fall kan holde til høstferien. I år er det attpåtil nye læreplaner, fagene skal fornyes og da går systemet amok. Kombiner dette med ny digital plattform, COVID-19veiledere og lærebøker på nett og du har en kranglete treenighet som predikerer alt annet enn pedagogisk frelse. Men sånn er det, den profesjonelle lærer biter tennene sammen og håper at det ennå er litt livsgnist igjen til mandag og første skoledag.

For det er da moroa begynner, tross alt. Man kan tenke at det etter noen år er slik at man har sett det meste når det gjelder elever, men hvert eneste år blir man overrasket. Stadig nye personligheter velter inn i skolesystemet, mens de gamle finner veien ut til et universitet eller kanskje nærbutikken.

Denne strømmen av elever inn og ut av skolen er både en glede og en fortvilelse. Når man har jobbet med en gruppe, en klasse eller enkeltelever i et helt år, dannes det ganske sterke bånd som det er vondt å bryte. Et læringsfellesskap kan bli sterkt som et kjærlighetsforhold. Ja visst er det selve læringen som står i fokus, men elevenes vei dit er ofte avhengig av en god relasjon til læreren. Og denne mekanismen er selvforsterkende; mer læring gir bedre relasjon og omvendt. Begge parter kan få sterke opplevelser og berikelsen ligger på ingen måte bare hos den ene parten. Samtidig virker det feil å ta æren for en slik vidunderlig seilas. For det er det mellom oss som er sterkt og bra, ikke den ene parten som er pedagogikkens svar på Blomster-Finn – og den andre bare grafser til seg. 

Når disse elevene må videre er derfor sorgen reell, og den følelsen kan sitte i litt. Joda, på ett eller annet nivå blir man vant til det og sikkert mer hardhudet med åra, men noen setter dype, dype spor.

Tross alt er det da bra at man må tvinge seg til å starte på nytt med helt nye mennesker til høsten igjen. Det kan være tøft å erkjenne at tidligere tiders suksess er betydningsløs i møtet med de nye elevene, men de har krav på å bli møtt som de elevene de er, og ikke på betingelsene til andre som har vært. Det som har skjedd har skjedd. Nå vil det kreves andre midler for å komme til samme mål – og fallet fra vellykkethet til fiasko kan være kort, selv med noenlunde samme verktøy. 

Men uavhengig av regjering, virus og digital plattform er det tross alt den gjensidig gode relasjonen mellom lærer og elever som alltid er viktigst, uansett.

Trenger du motivasjon til skole og jobb? Da vil du like disse bøkene: 
«Seks tenkehatter» — internasjonal bestselger som har hjulpet bedrifter og skoleelever til å tenke bedre
«Endring» — systeminspirert ledelse i praksis 
«Ledelse og samspill med dialog» — nyhet om produktivitet og kommunikasjon i arbeidslivet