Daniel arvet ensomheten

Kan vi arve ensomhet fra foreldrene våre? Franz Ruppert skriver om en mann i terapi, som fant roten til sin følelse av å være alene i verden.  

Daniel S. er førtitre år gammel. Han ser ikke lenger noen mening med livet sitt. Konen hans, som han har en liten datter med, separerte seg fra ham for to år siden, og han har sin egen leilighet. De siste ukene har han likevel bodd hos konen sin, som fra tid til annen tar seg av ham som om han fortsatt var et barn. Han føler seg fullstendig hjelpeløs, full av frykt og ute av stand til å leve. Alt ser grått ut for ham, og han føler det som om han befinner seg i «et hav av tårer».

Han og konen giftet seg for sju år siden. I starten var dette en veldig lykkelig tid for dem, de forsto hverandre godt, og forholdet var seksuelt tilfredsstillende. Med datterens fødsel hadde han virkeliggjort alle sine ønsker: Egen familie, mennesker som tilhørte ham og som ikke kunne forlate ham.

Så virket det for ham som om konen hans begynte å bry seg kun om datteren. Krangler mellom dem forekom stadig oftere, fordi konen ønsket å gjøre alt perfekt for datteren deres, og hun ville ikke la ham ta del i oppdragelsen. Han følte det som om han var en inntrenger, en reservedel, ekskludert og mer ensom enn noensinne. Etter separasjonen led han fordi han nok en gang levde alene og sjelden hadde mulighet til å være sammen med datteren sin.

På spørsmålet om han noen gang før hadde måttet slite med følelser av å være forlatt og ensom, forklarte Daniel at da han var rundt tjue år, tok han en tur til Australia. I løpet av turen kom han inn i en økende tilstand av håpløshet og isolasjon. Likevel hadde han følelsen av at han for enhver pris måtte gjennomføre turen. Etter at han kom tilbake, ble han veldig deprimert og begynte først i individuell terapi og senere også i parterapi, hvilket gjorde ting klarere for ham, men til syvende og sist ikke egentlig løste problemene hans.

Om sin barndom og ungdom sa han at han led veldig under en streng far og at han hadde vært i konkurranse med sin eldre bror. Han beskrev moren sin som en omtenksom kvinne som han ikke lenger hadde noen følelsesmessig nærhet til. Hun var veldig religiøs og kunne tenke seg å gå i kloster. For henne var temaet sex forbudt.

I løpet av skoletiden fikk han anerkjennelse utelukkende for gode karakterer og sportsresultater. Utenfor skolen var han alltid en einstøing og fant aldri en vennegjeng. Med tiden ble han enda mer tilbaketrukket og utviklet ingen selvtillit. I forhold til jenter var han veldig sjenert som ungdom, jenter virket å være utenfor hans rekkevidde. Det at hans attraktive kone likte ham, var en kilde til stolthet og lykke for ham.

Som svar på spørsmålet om det fantes noen spesielle hendelser i opprinnelsesfamilien hans, forklarte han at foreldrene hans møttes på midten av 1950-tallet, og giftet seg fort fordi moren hans ville komme seg vekk hjemmefra. Om farens familie visste han at bestefaren hans var veldig streng og at bestemoren hadde fått et dødfødt barn.

Han var klar over at moren hans ble plassert i fosterhjem i en alder av ett år, og at hun så ble adoptert av fosterforeldrene sine. På spørsmålet om hvorfor moren ble plassert i fosterhjem, svarte han at mormoren hans døde rett etter hennes fødsel, og han antok at faren hennes ikke kunne oppdra barnet. Moren fikk først vite at foreldrene hennes ikke var hennes biologiske foreldre da hun var fjorten år, og da nektet hun å ha kontakt med sin biologiske far.

Som svar på spørsmålet om hvilke mål han hadde for terapien, begynte Daniel å gråte voldsomt og sa at han ville komme ut av det dype sorte hullet som han følte at han var i. Han ville gjerne bli fri fra indre fortvilelse og angst for livet. Han ønsket å bli i stand til å sove godt om natten og konsentrere seg om jobben om dagen. Først og fremst ville han ha følelsen av å være viktig for og elsket av en annen person, ellers hadde ingenting noen mening.

Terapiens gang: Det at Daniels mor hadde mistet moren sin, var nøkkelen til terapien hans. Moren hans var blitt traumatisert av tapet av moren sin, og i tilknytningsprosessen til Daniel var hun i bunn og grunn ikke tilgjengelig for spedbarnet. I mange konstellasjoner ble det klart at representanten for moren oppførte seg som om hun var fraværende, mer orientert mot døden enn mot livet. Mannen og barna hennes opplevde henne som uoppnåelig.

Derfor var Daniel i en ekstremt ambivalent situasjon. Han ville oppleve moren sin og hennes kjærlighet og varme, men samtidig var nærheten til henne knyttet opp mot erfaringen av å bli trukket ned i avgrunnen av hennes frykt og smerte. Løsningen på konflikten lå i at Daniel anerkjente begge disse behovene i seg selv, barnets behov for morens kjærlighet og det eldre barnets behov for å distansere seg fra moren og hennes lidelse.

Det var det som hindret ham i å bli virkelig voksen. I en konstellasjon ble det mulig for Daniel og representanten for moren hans å omfavne hverandre. I det individuelle arbeidet øvde han på å skille mellom seg selv og moren sin og hennes symbiotiske behov.

I en konstellasjon kunne den dype brønnen av depresjon som skilte Daniel fra moren hans bli klar. Da Daniel så i konstellasjonen hvor umulig det var for moren hans, og hva hun trengte for å se på sin egen mor, utviklet han betydelig mer forståelse for henne. Dette skrittet gjorde det mulig for Daniel å utforske sannheten ved å søke opplysninger i de rette arkiver. Han fant ut at mormoren hans ikke egentlig døde da hun fødte moren hans. Hun hadde født i en institusjon og gitt bort datteren sin til adopsjon.

Daniels symptomer på depresjon var faktisk morens følelser av å bli forlatt. De stemte atskillig bedre overens med en situasjon hvor et barn ble sviktet av foreldrene sine enn en situasjon hvor et barns mor døde tidlig. For eksempel hadde moren til Daniel aldri sagt noe om hvor graven til moren hennes var.

Daniels kommentar om fremgangen i terapien: «Min erfaring før terapien var at jeg ikke hadde noe fotfeste, jeg hørte ikke hjemme noe sted, og jeg kunne bare oppleve nærhet hvis jeg ofret meg selv. Imidlertid passet ikke dette med illusjonen min om at moren min alltid ville være der for meg. Det viktigste skrittet for meg var å anerkjenne at mine dypeste depressive følelser overfor livet, var sterkt knyttet til min mors tidlige historie.»

Les mer om boken «Forstå dine sår i sjelen», som teksten er et utdrag fra.