Da døden ble uakseptabel
Mens døden har blitt et tabu vi prøver å gjemme bort, har den døende blitt umyndiggjort, skriver Bjørnar Berg.
I flere århundrer – fram til slutten av 1800-tallet – var måten folk døde på i Vesten, ganske lik. Først fikk personen gjerne en følelse eller en forutanelse om at slutten nærmet seg; at Gud skulle hente en til seg. Denne følelsen slo sjelden feil og var første akt i et velkjent ritual. Deretter kom avskjeden, der den døende var hovedpersonen som kalte til seg barna sine, lagde et testamente, ba om tilgivelse for urett som var begått, uttrykte sine siste ønsker og tok farvel.
Også andre slektninger, venner, presten og naboer deltok ofte i denne «offentlige» avskjeden. Dødskammerset virket nærmest som et forsamlingssted der alle kunne og burde komme innom den døende. Så døde vedkommende uten hast, men også uten at dødsprosessen ble dratt for mye ut i tid. Døden var på denne måten noe folk opplevde i fellesskap.
Mot slutten av 1800-tallet oppstår det så en sterk motvilje innenfor det europeiske borgerskapet mot å åpent akseptere døden. Denne motviljen og fortrengningen omfatter både ens egen og andre sin død. Ifølge historikeren Philippe Ariès skjer disse endringene innenfor borgerskapet raskt: «Å dekke over døden inntrer derimot helt plutselig etter en lang periode – flere århundrer – der døden var et offentlig skuespill som ingen hadde en tanke på å dra seg unna, og som iblant til og med var etterlengtet.»
Sammen med denne tildekkingen av døden begynner omgivelsene nå å isolere og umyndiggjøre den alvorlig syke. Den døende mister mye av «stemmen» sin i dødsdramaet. Vedkommende er ikke lenger en hovedperson på samme måte som før.
I stedet stiger familiens dødsfornektelse inn på scenen. Familiens velvære og det å holde en respektabel tone går på bekostning av den døendes rett til å bestemme over seg selv. «Fra og med det øyeblikket da en alvorlig fare truer et medlem av familien», skriver Ariès, «sammensverger de seg umiddelbart i den hensikt å holde tilbake vedkommendes handlefrihet og retten til kjennskap om sin egen tilstand.
Den syke blir dermed umyndig – som et barn eller en sinnsforstyrret – som makten eller slektningene tar hånd om og skjermer fra verden utenfor. De vet bedre enn ham selv hva han skal gjøre, hva han skal få vite. Han frarøves rettighetene sine, og særlig den i tidligere tider grunnleggende retten til å få vite om sin død, å få forberede den og å planlegge den.»
Disse endringene i dødsritualet innenfor borgerskapet faller sammen med legevitenskapens framgang i siste halvdel av 1800-tallet. Selv om den medisinske revolusjonen først kommer litt senere, trer legevitenskapen nå mye sterkere inn i folks bevissthet.
Den døendes selvbestemmelse og den «offentlige» avskjeden må i større grad vike for fokuset på selve sykdommen og behandlingen av den. Legeeksperten blir en mellommann mellom den alvorlig syke og døden, og det skjer samtidig som familien gjerne presser på for å dysse ned alt snakk som har med døden å gjøre.
Hvis menneskene og kulturen i stor grad nekter å ta inn over seg dødens realitet, risikerer den alvorlig syke å bli stående isolert tilbake med følelsene og tankene sine om det som holder på å skje. Ensomhet og lidelse får ekstra næring i et miljø der man unngår å snakke om elefanten i rommet – døden.
I stedet overtar det medisinsk-tekniske mye av samtalen mellom den døende og omgivelsene. Kroppen settes i sentrum – også når den er bortenfor redningspunktet – mens eksistensielle og åndelige behov gjerne underordnes, overses eller forties.
Håpet til den dødende og de pårørende ligger ofte i at en ennå ikke prøvd behandling skal forhindre det som til slutt er uunngåelig. Å lete etter mirakelkurer for langt inn i dødsprosessen kan gå på bekostning av å ta inn over seg situasjonen og vise nok hensyn til de følelsesmessige og åndelige behovene til den døende. Et stort ansvar hviler på omgivelsene til å lytte til den som er alvorlig syk; også til det som måtte ligge mellom linjene i det som sies.
Selv om enkelte pleiehjem har en helhetlig tilnærming til dødsprosessen – der det tas mye hensyn til de åndelig-eksistensielle behovene til den syke – er en fysisk-klinisk håndtering av dødsprosessen ganske dominerende i Vesten. Det omfatter vanligvis både legene, sykepleiere, de pårørende og den døende selv – ja, hele samfunnet vårt.
Les mer om boken som teksten er hentet fra her: